24. juni 2006

Gutter og fotball

Det er én ting som forundrer meg med gutter. Eller mannfolk, om du vil. Det er at det finnes ingen gutter eller menn som er sånn passe interessert i fotball. Det er liksom enten eller. Enten veldig interessert, eller ikke interessert i det hele tatt. Det finnes ikke noen mellomting.

Jeg mener om meg selv at jeg er sånn passelig interessert i fotball. Det betyr at jeg liker å følge litt med, og kan gjerne se en fotballkamp. Men hvis jeg skal se en hel kamp, må det enten være et lag jeg heier på, for eksempel Start eller Norge, eller det må være en viktig kamp, som for eksempel cupfinalen eller VM-finalen. Jeg kan navnene på de fleste Start-spillerne, og vet at Start ligger på nedrykksplass Jeg vet hva offside og Flo-pasninger er. Men å sitte og se på kamp etter kamp i disse VM-tider, det gidder jeg ikke. Det hadde selvsagt vært annerledes hvis Norge var med… Likevel vil jeg gjerne vite hvilke lag som går videre, og kan gjerne sett noen av de avgjørende kampene.

Men fotballinteresserte gutter, de vil ha med seg hvert eneste spark på ballen, enten det er VM eller eliteserie eller Champions League eller en ubetydelig privatlandskamp. De vil høre og lese så mye som mulig om fotball og spillere, og de vil svært gjerne snakke med kameratene sine om fotball. Når de ser på fotball, enten på TV eller i virkeligheten, vil de gjerne rope, brøle, juble, skjelle ut dommeren eller kommentatorene. De vil gå og se favorittlaget sitt spille seriekamp på søndagen, så vil de skynde seg hjem for å rekke TV2-kampen kl. 20, og så vil de se mål og oppsummering og analyser av alle rundens kamper etter dette. De kan deppe i dagevis etter at favorittlaget deres har tapt en kamp, og gråte uhemmet hvis det rykker ned en divisjon. De har ett norsk favorittlag, ett engelsk, kanskje også ett tysk og ett italiensk og ett spansk, og de har ett favorittlandslag utenom det norske, siden Norge sjelden klarer å kvalifisere seg til de store mesterskapene. Noen fotballinteresserte vil til og med spille fotball selv, men det gjelder ikke alle.

Gutter som ikke er fotballinteresserte, de vet knapt at det er VM nå. De ville aldri tenke på å bruke en søndag ettermiddag til å gå på fotballkamp. De tror at Doffen er en nevø av onkel Donald, og at bakrommet er et rom bare butikkpersonale har tilgang til. Gutter som ikke er fotballinteresserte vil definitivt ikke spille fotball selv.

Mannen min hører med blant dem som er interessert i fotball. Han fikk klump i halsen og tårer i øynene da han fikk sesongkort på Stadion til jul. Han deppet i ukevis etter at Start tapte for Fredrikstad i siste serierunde i fjor. Han kan glede seg hele uka til søndagens Start-kamp. Og han vil selvfølgelig gjerne få med seg så mye som mulig av fotball-VM. Men all ære til Hans: Han skjønner at når man har kone og tre barn, hus som skal males, hage som skal stelles og båt som skal på vann, så kan man ikke sitte inne hver eneste ettermiddag og kveld for å se fotball. Så det har ikke blitt allverdens av VM-fotball for ham.

Når jeg tenker meg om, har jeg nok vært litt for kategorisk. Det finnes nemlig noen menn som er middels interessert i fotball. Men det finnes ingen av dem under 50 år…

15. juni 2006

Ny PC!

Måtte bare vise fram den nye pc’en min! Dvs. det er jo litt Hans’s pc også, siden det er han som har betalt den, men det er jeg som er daglig leder her hjemme, og uten tvil jeg som kommer til å bruke den mest.

Nå som det er fotball-vm, er det ekstra hyggelig med en bærbar pc. Da kan jeg sitte i kjellerstua og surfe på nettet mens Hans ser på kamp. Og siden jeg er akkurat passe interessert i fotball, kan jeg kikke på tv’en akkurat idet kommentatorene hever stemmen såpass at jeg skjønner at det blir mål, straffe eller utvisning, eller i hvert fall en farlig sjanse. Så da kan jeg få med meg akkurat de få og sjeldne severdige øyeblikkene av fotballkampen, samtidig som jeg slipper å se på alt det som ikke er gøy. Og jeg slipper helt å få med meg når TV2-ekspertene analyserer kampen i hjel etter at den er ferdig spilt.

Jeg ser for meg at vi etter hvert kan få det ganske sosialt her i heimen. Når fotball-vm er over, og Hans skal sitte hjemme og jobbe foran den stasjonære pc’en, så kan vi jo chatte litt…

12. juni 2006

Bønder i by'n

Erlend og jeg har vært i Oslo i helga. Vi skulle besøke Randi, som er min gode venn og Erlends fadder. Randi og jeg har snakket om dette lenge, men først nå fikk vi det til. Vi besøkte også familien Kvalvaag; Jo Markus, Ole Josef, Line og Kristian. Jo Markus er fadderbarnet vårt, så det er jo litt ekstra stas å treffe ham.

Torsdag reiste vi med toget til Oslo. Line hentet oss på stasjonen. Erlend og jeg fikk være med på sommeravslutning i barnehagen til Jo Markus og Ole Josef. Vi var også på besøk hjemme hos dem på lørdag, sammen med Randi.

Dette er Jo Markus - en tøff gutt høyt oppe i klatrestativet i barnehagen

Her er Ole Josef - flink til å skru på sjarmen

På fredag var vi først på shopping, før vi besøkte Mari i hennes nye leilighet. Vi ruslet en tur på Grünerløkka og koste oss i sola.

Her viser Randi sitt mystiske Mona Lisa-smil

Erlend på Maris fang - hvem er mest fornøyd tro?

Erlend - gladgutt!

Lørdag var vi som nevnt på besøk hos Jo Markus, Ole Josef og Line. Vi koste oss i hagen, og spiste middag sammen. Deretter var vi på Aker brygge og shoppet litt.

Søndag var det bare å sette seg på toget hjem igjen.

Kveldene tilbrakte vi i Randis leilighet, med brus og digg og jenteprat til langt på natt. Det kaller jeg ekte kvalitetstid!

Til slutt må jeg bare ha med Oslos fineste utsikt:

4. juni 2006

Arbeidshumør

I går gjorde jeg rent. Det hører definitivt ikke med blant mine favorittsysler. Tvert imot, det er vel noe av det verste jeg gjør. Egentlig pleier jeg å gjøre det på fredager, men denne fredagen fikk jeg ikke tid. Å gjøre rent på lørdag er enda verre enn å gjøre det på fredag. Lørdag er barna hjemme fra barnehagen, Hans er hjemme fra jobb, og siden det i går var fint vær, var alle i nabolaget ute og hygget seg med hagearbeid, båtpuss og garasjebygging, mens barna syklet og hadde vannkrig. Men jeg var altså inne og støvsugde og vasket.

Hans og jeg har noe som vi kaller arbeidshumør. Arbeidshumør er den sinnsstemningen man er i når man gjør ting man ikke liker, for eksempel rydding, oppvask eller husvask, eller ting man ikke får til, for eksempel montering av flatpakkede møbler, gulvlegging og kjevling av pizzabunner. Vi hadde ikke vært gift så veldig lenge før vi fant ut at det ikke var så veldig smart å prøve å løse konflikter mens vi vasket opp (spesielt ikke når oppvasken hadde stått noen dager). Det var heller ikke tiden for å få positiv respons på gode historier eller liknende. Og i stedet for å si "nå vil jeg være i fred, for jeg liker ikke å vaske opp", sier vi "nå er jeg i arbeidshumør". Å være i arbeidshumør er ikke det samme som å være sur, men overgangen kan nok sies å være glidende. Når man er i arbeidshumør kan det f.eks. hjelpe å høre på Prima Vera, men når man er sur, er ikke Prima Vera morsomt i det hele tatt.

Jeg er stort sett veldig fornøyd. Selvfølgelig kan jeg være misfornøyd iblant, men i det store og det hele synes jeg det er fantastisk å leve, og er takknemlig for at jeg har det så godt. Jeg er i arbeidshumør rett som det er, men det er veldig sjeldent at jeg er sur. Men i går, da jeg vasket, da var jeg skikkelig sur. Så sur at jeg gikk og sa høyt til meg selv: "jeg er så lei av dette her!" "hvorfor er det bare jeg i dette huset som vet hvor skittentøyskorga er?" og "hvorfor i all verden skal vi ha så stort hus?".

Til slutt var jeg så lei at jeg tok en pause og gikk ut. Hans var ute og jobbet i hagen, blid og fornøyd. "Jeg er så sur," sa jeg. Så satte vi oss ned i sola, pratet litt med naboene, kikket litt på guttene som syklet i gata. Så var det tid for å gi Erlend litt mat, og så lagde jeg grøt til oss andre. Og da jeg så var klar til å fullføre rengjøringen, var jeg ikke sur lenger, bare i arbeidshumør. Så jeg satte på Prima Vera og fikk gjort unna resten.