Omsluttet av forbønn

De siste dagene har tankene mine vært hos Reidar. Vår kjære, kjære Reidar, som på lørdag var så uheldig å bli utsatt for en alvorlig ulykke på motorsykkel. Nå ligger han alvorlig skadet på Ullevål sykehus.

Reidar er en fantastisk mann. Jeg tror ikke jeg vet om noen som har så mange venner som han. Alle liker Reidar. Han har en utrolig evne til å omgås mennesker, og er like populær blant barna i Raba-koret som blant de gamle på Stømmetunet. Reidar betyr mye for mange, både på grunn av sine musikalske evner, og enda mer for sine store menneskelige kvaliteter.

Nå er vi mange som ber for Reidar. Han er omsluttet av forbønn. Jeg håper han kjenner det, at Jesus er nær hos ham, midt i alt som er vondt og skremmende. Jeg håper han får kraft og mot til å kjempe seg gjennom dette. Jeg håper at Reidar og hans nærmeste får trøst og oppmuntring i en vanskelig tid. Og jeg håper at han blir helt frisk, slik at han kan fortsette å leve det livet han ønsker.

Jesus sier: "Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen." Derfor kan jeg ikke la være å håpe og tro at Reidar skal bli helt frisk igjen.

PUUHHH!

Dagen som vi alle har lengtet etter er over! Guttene er i seng, de to eldste med magene fulle av is, brus, pølser og kake. Huset er ryddet, i hvert fall nesten, og far er dratt av gårde til en kompis med TV3, slik at han får se finalen i Champions league. Så nå har freden senket seg.

Reveljen her i huset gikk kl. 07.00. Jeg hadde bestemt meg for å droppe bunaden i år, siden det var dårlig vær, og bunad ikke er så veldig forenlig med amming på offentlig sted. Etter at frokosten var fortært og alle var pyntet, gikk turen til Kristiansand for å se på skoletoget. Siden skoletoget gikk ca. 15 minutter tidligere enn programmet tilsa, klarte vi å komme akkurat litt for sent. Vi fikk sett hele toget, men Hans kom ikke fram med vogna, så vi ble stående på hvert vårt sted.

Etter toget var det tid for innkjøp av gassballonger og is til Simon og Andreas. Deretter kjørte vi tilbake til Høvåg for å få med oss skoletoget der. Simon og Andreas gikk i toget med barnehagen. Simon var rosaruss, siden han går siste året i barnehagen. Han har faktisk klart alle knutereglene. Toget gikk til Høvåghallen, der det var kiosksalg, leker for barna og tale for dagen.
Det fine med slike arrangement på landsbygda, er at det er fine premier til barna som er med på lekene, og en stor godtepose til alle som prøver fiskedammen. Og alt er gratis!

Etter noen iskalde timer utenfor Høvåg-hallen, satte vi kursen hjemover. Vi hadde besøk av 3 vennefamilier, til sammen var vi 8 voksne og 10 barn i alderen 6 mnd. til 7 år, så man kan trygt si at det var litt livlig her...

Men nå er det altså stille og fredelig her. Det har vært en utrolig flott dag. 17. mai har på en måte fått sin renessanse etter at vi fikk barn. Det er jo slitsomt, men veldig gøy. Det går i ett hele dagen, men nå på tampen av dagen får jeg tid til å tenke på hva vi egentlig feirer. Jeg føler meg utrolig privilegert som får bo i Norge, der vi har en grunnlov som fastslår at vi kan si hva vi vil, tro på hva vi vil og stemme på hvem vi vil. Og så er det så fint at det mest av alt er barnas dag - det er jo de som er Norges framtid!

Nytt liv

Nå er det nye livet i gang! Og det er ikke våren jeg skriver om nå... Jeg har nemlig begynt et nytt liv. Det er ikke nytt og bedre, bare nytt... Men kanskje blir det bedre etterhvert?

Det som er nytt i livet mitt nå, er at det er slutt på cola og diggerier. Dere som kjenner meg, vet at dette har vært en viktig del av mitt kosthold de siste årene... Jeg er ekstremt glad i godterier og brus, samtidig som jeg er helt uten evne til å bli kvalm når jeg spiser for mye av det. Og det er en veldig uheldig kombinasjon. For å si det sånn, så merkes det på kroppen.

Så nå har det gått 2 uker uten så mye som en liten dråpe av det sorte gull. (To glass med Pepsi Max kommer absolutt ikke inn under denne kategorien!) Trening har det også blitt. Min nyinnkjøpte trimsykkel har vært til god hjelp - det er helt perfekt for sofagriser som meg. Da går det an å sitte og sykle foran tv'en i stedet for å kjøre av gårde i bilen til et eller annet treningssenter, der jeg føler meg helt bortkommen blant alle hippe treningsfolk med perfekt utstyr og veltrente kropper.

Forhåpentligvis vil i hvert fall kroppen min få det bedre etterhvert. Den har fått skremmende lite pleie de siste årene. Tre barnefødsler på fem år har bidratt til at jeg har litt andre ting å tenke på enn trening. Men siden jeg har tenkt at kroppen min skal holde noen år til, er det best å stelle litt bedre med den enn jeg har gjort til nå.

Jeg må innrømme: Jeg ler godt av meg selv! Dette nye livet er liksom ikke helt "meg". Men jeg blir kanskje vant til det etterhvert. Så kan det nok hende at 17. mai og to bryllupsfeiringer vil innebære noen små unntak fra dette nye livet mitt - men det må vel være lov?

Vår i Høvåg

Høvåg er et utrolig fint sted å bo. Og etter en lang og kald vinter, er det utrolig deilig når sola endelig kommer på å sende noen varmende solstråler til Høvåg. Men hvis man bor i Høvåg, og det er mai, godt og varmt ute, hva kan man da gjøre? Her er min formiddag:

Etter litt slossing med Andreas på morgenen (han er i aller høyeste grad i "vil-ikke-alderen"), tusler vi ned til barnehagen, hvor Simon og Andreas skal tilbringe dagen. Det vil si, de skal ikke være der hele dagen, det er turdag i dag...

Så rusler mor videre med Erlend i vogna. Turen går til Bliksund, det tar ca. 25-30 minutter fra barnehagen. Store deler av veien går jeg langs sjøen. Det er fjære, og det lukter sjø. Den tynne jakka må av, t-skjorte er absolutt nok, selv om det blåser ganske mye. Og det er bare 2 uker siden jeg la vekk dunjakka!

I Bliksund er det en offentlig brygge. Der står det en benk, og der setter jeg meg ned, ser utover sjøen og trekker sjølufta godt ned i lungene. Sitter der i noen minutter og nyter livet, før jeg vender nesa hjemover.

Vel hjemme henter jeg avisen, og setter meg ned i sola med avisen og litt kaldt vann, mens Erlend sover videre. Vel, det var i hvertfall planen...

Erlend vil nemlig slett ikke sove, han vil ha mat! Så da er det bare å komme seg inn og mate det stakkars barnet. Men nå skal han snart sove igjen - så gjett hvem som skal ut i sola igjen?

Vår i Høvåg - det er skikkelig snadder!

Jeg har blitt berørt...

...av denne lille gutten. Tille, med sine store blå øyne, har berørt meg så sterkt, så sterkt. Han ble født med en arvelig sykdom som heter epidermolysis bullosa (EB). Tille hadde en dødelig variant av denne sykdommen, som kalles Herlitz. Påskeaften sovnet han inn for godt, i sin mormors fang.

Jeg kjente ikke Tille. Likevel kjenner jeg historien hans. Tilles mor, Therese, har nemlig skrevet dagbok på en svensk internettside, for å bearbeide sine egne følelser, for å informere om sykdommen og for å samle inn penger til forskning, slik at andre barn i fremtiden skal slippe å lide slik lille Tille gjorde.

Jeg kom over denne dagboken etter å ha lest om Tille i VG's nettavis. Der var det en link til Thereses dagbok. I dagboken skriver hun om hvordan hun og familien kjemper for å gjøre Tilles siste tid så god og smertefri som de kan. Hun beskriver opp- og nedturer, skriver nært og kjærlig om sin lille sønn, som sakte tæres bort foran øynene deres. Hun skriver om begravelsen, minnestunder, og om hvordan de nå tilpasser seg livet uten Tille. I tillegg til dagboken har hun startet et diskusjonsforum, der hun svarer på spørsmål om sykdommen. Her er linken til Thereses side: http://www.familjeliv.se/krypin/therese6699/presentation.php












Det er ikke bare meg som har blitt berørt av Tille og hans familie. Hver dag er det over 150 000 besøkende på Thereses blogg. På diskusjonsforumet er det ca.
14 000 innlegg; spørsmål, hilsener, dikt, historier og bilder. Det har kommet inn ca. 400 000 kroner til Tilles fond.

Jeg har fundert mye på hvorfor jeg og så mange andre har blitt så berørt. En viktig grunn er selvsagt at det kjennes forferdelig urettferdig at et lite barn skal få en slik grusom sykdom, uten mulighet for å bli frisk. Samtidig er det kanskje enda verre å tenke på alle de barna som dør i andre deler av verden, av sykdommer som kan kureres, fordi det ikke fins penger til vaksiner og medisinsk behandling. Eller alle som dør av krig eller matmangel. Det er minst like urettferdig.

For mange er det nok lettere å bli følelsesmessig berørt av et bilde av ett barn som lider, enn en avisoverskrift som forteller om mange døde i et land langt borte. Og det faktum at det kunne skjedd meg og mitt barn, er nok også med på å sette følelsene i sving. For oss som bor i Norge, er det aldri snakk om ressursmangel når det gjelder å redde et sykt barn. Men å komme dit at det ikke fins noen behandling for mitt syke barn - det er alle foreldres skrekk.

I Tilles tilfelle, er det ikke bare bilder, men også morens egne ord som er med på å gjøre det nært og rørende. Det å lese hva en mor tenker og gjør, når hun vet at barnet hennes skal dø. Det blir veldig personlig, og det er nok derfor så mange uttrykker sin medfølelse. Det blir lettere å vise medfølelse når man møter en slik åpenhet.

For min egen del betyr det nok en del at jeg har en liten gutt, født bare en måned etter Tille. Og denne sykdommen kunne like godt ha rammet vårt barn, vi vet jo ikke hva slags gener vi er bærere av. Uansett så tror jeg at vi har godt av å få åpnet øynene våre, både når det gjelder en liten svensk gutt med en uhelbredelig sykdom, og ei lita jente i Bangladesh som blir syk fordi hun ikke har rent vann. Vi har godt av å se at livet er dyrebart og ingen selvfølge. Og forhåpentligvis gjør dette noe mer enn å bare berøre oss følelsesmessig. Kanskje vi kan bli flinkere til å vise omsorg for dem som lider, både her hjemme og ute i verden?