Å leve i dataspill-perspektiv

På en parkeringsplass i Danmark gir jeg mine to eldste sønner en overhøvling. På vei inn i butikken løp Andreas (snart 5)ut rett foran en bil i fart, og da vi kom ut igjen, var det Simon (snart 7)som var like ved å bli påkjørt.

Andreas spør forundret: "Er det farlig å dø?"

Jeg tar et lite øyeblikks betenkningstid, mens jeg vurderer hva slags svar jeg skal gi, enten "Nei, det er ikke farlig, da kommer du til himmelen, men det er så trist for alle oss som er glad i deg å miste gutten vår" eller "Ja, det er veldig farlig". Jeg tenker tilbake til da en av guttene i gata der jeg vokste opp gikk rundt og sa "Det er farlig å dø" jevnt og trutt.

Hans kommer meg i forkjøpet: "Ja, det er veldig farlig å dø"

Andreas spør igjen, om mulig enda mer forundret: "Mister vi alle livene våre da?"

Oppgaven blir derfor å forklare min dataspillskadde sønn at vi faktisk bare har ett liv, og at vi ikke får flere hvis vi dør. Vi kan heller ikke trykke på av-knappen for senere å fortsette der vi lagret sist...

Det er jammen ikke lett å forstå seg på livet og døden, særlig ikke når man lever i dataspill-perspektiv.

Jepp, jeg klarte det!

I siste ordinære opptaksrunde klarte jeg det: Jeg kom inn på helsesøsterutdanningen! Så nå skal jeg tilbringe ca. 1 uke hver måned i Porsgrunn, der jeg skal lære å sette vaksiner og veie småbarn og prevensjonsveilede tenåringer og sikkert en haug med enda viktigere ting. Og om 2 år kan jeg kalle meg helsesøster (hvis jeg har bestått de nødvendige eksamenene).

Jeg er i grunnen ganske stolt - det var 170 søkere til 30 plasser, og jeg ble en av de heldige vinnerne:) Gjett om jubelen stod i taket! Da betyr det ingenting at jeg havnet langt baki leksa på helsesøsterutdanningen i Stavanger...

Jippi!!!