Cecilie på landet

Å love for mye

2009-02-01T21:49:00.002+01:00

Det er ikke alle løfter som er like lette å holde. Og når kampen om regjeringsmakt skal kjempes, er det lett å love noe som ikke er særlig realistisk å gjennomføre. Hørte på TV2-nyhetene i kveld at regjeringen Stoltenberg ikke var kommet helt i mål når det gjaldt løftet om 10 000 nye hender i eldreomsorgen. Litt senere kom det fram at regjeringen hadde lovet 10 000 nye årsverk i eldreomsorgen. Etter litt enkel hoderegning kom jeg fram til at regjeringen ville ansette 10 000 pleiere med bare én hånd. Det er lett å tenke seg at mennesker med bare én hånd velger andre yrker enn omsorgsyrker, og jeg er i tvil om det i det hele tatt finnes 10 000 voksne mennesker i Norge som bare har én hånd. Så når det i denne nyhetssaken kom fram at regjeringen hadde klart å fylle 4 400 av disse stillingene, synes jeg det var intet mindre enn imponerende. Men i valgkampen som skal utspille seg i løpet av 2009 håper jeg for politikernes del at de velger å gi løfter som er litt enklere å innfri.

Ønske for jula 2009

2008-12-30T23:03:00.004+01:00

Julaften er vel overstått, og alle gavene er pakket opp. I vårt velstandssamfunn er det gjerne slik at det er vanskelig å komme på noe å ønske seg til jul. Ofte er det slik at jeg først etter jul kommer på hva jeg egentlig skulle ha ønsket meg til jul. Og så, når neste jul nærmer seg, har jeg glemt hva det var jeg skulle ønske meg. Fram til nå har jeg ikke vært smart nok til å skrive det ned. Men i dag kom jeg på hva jeg skal ønske meg til neste jul: En kombinert mobiltelefon og lommebok. Enten mobil med innebygd lommebok eller lommebok med innebygd mobil. Det avhenger om man foretrekker å handle på El-kjøp eller Reisemagasinet. Men det hadde vært så greit om det gikk an å ringe til lommeboka når man ikke husker hvor man la den. Sånn som i dag . . . Kom 15 min. for sent på jobb - og har fremdeles ikke funnet lommeboka. Hadde vært utrolig greit å bare ringe den . . . Hadde jeg bare vært smart nok til å ønske meg en slik til jul.

Når bare seier er godt nok

2008-11-11T22:18:00.002+01:00

I kveld kom jeg inn på badet mens Simon holdt på med kveldsstellet.

"Mamma, er ikke du glad for at jeg vant kappløpet?" spurte han.

Vår familiehverdag består av en uendelig rekke kappløp. For oss voksne kan livet noen ganger fortone seg som et kappløp med tiden. Guttene, spesielt Simon og Andreas, har kappløp i mange av dagliglivets handlinger, f.eks. hvem som er raskest til å kle på seg, eller hvem som kommer først ut til bilen. Jeg var derfor nødt til å spørre Simon hvilket kappløp han snakket om denne gangen.

"Det derre kappløpet med egget, vet du," svarte han.

Fremdeles forstod jeg ikke hvilket kappløp han snakket om.

"At det var akkurat jeg som kom først fram til egget da alle sædcellene svømte om kapp," forklarte Simon.

Hvis det er noe jeg er glad for, så er det at akkurat Simon vant det kappløpet. Så det måtte jeg selvfølgelig fortelle poden. Og jeg forstod hva dagens undervisning på skolen hadde dreiet seg om.

"Og så kom Andreas på andreplass og Erlend på tredje plass," fortsatte Simon.

Så måtte jeg forklare at det var tre forskjellige kappløp, og at de hadde vunnet hvert sitt løp.

Det kan jo være godt for noen og enhver å tenke på, når man føler at livet byr på flere nederlag enn seire, at i livets viktigste kappløp, da det virkelig gjaldt, da bare seier var bra nok, da det faktisk var vinn eller forsvinn, da var vi alle vinnere!

Mens jeg venter i spenning

2008-11-03T11:11:00.002+01:00

I dag er jeg hjemme. Jeg skulle egentlig vært i praksis på en skole på Hånes. Men Andreas var så pjusk på morraen, bleik og ekkel i magen. Så jeg fant ut at det var best å vente litt hjemme og se om det snart gikk over, eller om det ble verre. Det er jo ikke så gøy å sende en nesten-6-åring på bussen til skolen når han ikke føler seg god. Han er ennå ikke der at han synes det er deilig å være hjemme fra skolen...

Det gikk en snau time fra han egentlig skulle gå ut døra, til jeg var svært takknemlig for at jeg ikke hadde sendt ham ut av den døra. For da kastet han opp, ikke litt, men halve bøtta full. Stakkars liten:( Men nå sitter han i sofaen og spiller på Nintendoen sin og har det riktig så greit.

Så mens jeg venter i spenning på om det blir han eller en annen i familien som er neste til å fylle bøtta, får jeg benyttet anledningen til å blogge litt.

Ønsker alle mine millioner lesere over hele verden en riktig god dag;)

Bare som et lite apropos...

2008-09-10T17:40:00.002+02:00

...til forrige innlegg.
Jeg gjorde som Mari, og gikk inn på Blogpatrol for å se hvilke søkeord som var brukt for å komme til min blogg.

Her er hva jeg fant:

bruksanvisninger+leser ikke (Google)

åssen tenner menn kvinner (Google)

helsesøster, blogspot (Google)

sokker og undertøy sammen (Google)

Så hvis dette er temaer dere ønsker å vite mer om, vil altså Google anbefale min blogg:)

Vær forsiktig, lille hånd, hva du gjør...

2008-09-10T17:02:00.004+02:00

Slik lød en barnesang som jeg ikke lærte på søndagsskolen, men som visstnok veldig mange andre lærte der. Teksten som fulgte var: "For vår Gud i himlen der, Han ser ned på jorden her. Vær forsiktig, lille hånd, hva du gjør!" Og det var visst flere vers. På denne måten skulle små barn skremmes fra å gjøre noe galt. Jeg har i mine 18 år som deltaker i diverse kristne sammenhenger heldigvis aldri opplevd at denne sangen blir sunget, annet som et skrekkens eksempel på hvordan det var før i tiden.

Grunnen til at jeg trekker fram denne sangen nå, er at det har gått opp for meg at jeg må være litt forsiktig i forhold til hva jeg skriver her på bloggen. Jeg har i og for seg alltid visst at hvem som helst kan lese det jeg skriver. Samtidig har jeg tenkt at det er vel ikke så mange som finner veien til akkurat min blogg. Men plutselig gikk det opp for meg at det faktisk kan være flere enn jeg tror.

En dag for noen uker siden bedrev jeg litt nettsurfing. Jeg var inne på min manns brukerområde. Siden jeg ikke visste at han hadde min blogg i sine "Favoritter", skrev jeg inn adressen på bloggen min i adresselinjen, trodde jeg. Det viste seg at jeg hadde skrevet det inn i Google-søkefeltet i stedet... I stedet for å komme til bloggen min, fikk jeg derfor vite hvor Google fant denne nettadressen. Blant treffene jeg fikk, var en link til bloggen min i en lysbildeserie om blogging. Den var laget av en på Høgskulen i Volda, som et eksempel på at husmødre blogget. Jeg tror neppe det har vært en voldsom pågang på bloggen min etter dette, og jeg vet heller ikke i hvilken sammenheng denne lysbildeserien er blitt brukt. Men det var jo litt morsomt at vedkommende hadde funnet frem til akkurat min blogg i jungelen av husmødreblogger.

Nå er det ikke slik at jeg har skrevet noe jeg ikke kan stå inne for eller jeg ikke vil at andre skal vite, såpass oppegående er jeg. Likevel ble det en liten vekker. Heldigvis skriver jeg stort sett om meg selv og mitt eget liv, så det vil i tilfelle være meg selv det går ut over. Så dere som håper på litt snuskete sladder og intime betroelser får se dere om etter en annen blogg... Og dere som blogger selv: Vær forsiktig, lille blogger, hva du skriver....

Ny jobb og nytt semester

2008-08-27T15:36:00.003+02:00

I skrivende stund er jeg akkurat i gang med tredje semester av helsesøsterutdanningen. Sitter på biblioteket på Høgskolen i Telemark i Porsgrunn, og lengter hjem... Skal i gang med lesingen nå, men på et eller annet underlig vis er det så mye annet som frister mer. Rare greier egentlig.

I tillegg har jeg akkurat startet i ny jobb. Dette skoleåret skal jeg jobbe som helsesøster i Evje og Hornnes kommune i 40 % stilling. Der skal jeg jobbe med småbarn i alderen 0-5 år, elever i videregående skole og helsestasjon for ungdom. Det er veldig spennende og utfordrende i bøtter og spann... Også så gøy!

Det blir en travel høst. Snart skal jeg ha praksis, og da skal jeg jobbe 4 dager i uken på praksisstedet, i tillegg til en dag i uken på Evje. Så for første gang i mitt liv skal jeg se hvordan det er å kombinere full jobb og familie.

Andreas har begynt på skolen, og det er selvfølgelig veldig stas. Men nå er det to gutter som skal motiveres til å gjøre lekser, og det kan kreve en liten dose tålmodighet. Denne uka er det pappa som må klare det alene.

Erlend har begynt i ny barnehage denne høsten, og det ser heldigvis ut til å gå fint. Nå har vi kortere vei til barnehagen, og bare to steder å forholde oss til, nemlig skolen og barnehagen. Forrige skoleår hadde vi skolen og to barnehager, så det er absolutt en forbedring.

Simon går nå i tredje klasse, og begynner virkelig å bli stor gutt. Det føles litt rart å ha to skolebarn, og litt vemodig at tiden går så fort. Samtidig er det jo litt deilig når guttene gror til og blir mer selvstendige.

Vi har også fått et nytt familiemedlem i løpet av sommeren. Endelig har vi fått en jente til i huset! Katten Pepper ble innlemmet i familien for en drøy måned siden, og fyker rundt i huset som en sort tornado. Til og med Hans, som ikke har vært så glad i katter tidligere, synes det er stas. Og jeg, som alltid har ønsket meg katt, er veldig godt fornøyd. Så lettelsen var stor da katten overlevde hoggormbitt som den fikk på hytta da vi hadde hatt den i en uke. Forhåpentligvis har den nå lært at det ikke er særlig smart å leke med hoggormer.

Jepp - dette var en liten oppdatering på livet mitt. Det er sikkert ikke mange som leser dette - de få som av og til gjestet bloggen min har vel gitt opp for lengst.

Men skulle noen titte innom - så vil jeg gjerne ønske dere en riktig god høst! Så skal jeg prøve å bli litt flittigere på bloggefronten:)

Å føle seg gammel - del 2

2008-04-17T21:06:00.002+02:00

I dag var jeg hos optikeren og hentet mine nye briller - med progressive glass. Som om ikke dette er nok i seg selv, fikk jeg med meg en brosjyre om progressive briller. Jeg åpner og starter å lese:

"Øynene forandrer seg gjennom hele livet. Når du nærmer deg midten av 40-årene, vil du begynne å få problemer med å lese liten skrift..."

Dette betyr at øynene mine har startet aldringsprosessen minst 10 år for tidlig. Får håpe ikke dette gjelder hele meg...

Å føle seg gammel

2008-04-02T14:56:00.002+02:00

Jeg er nå i en fase der alderen begynner å sette sine spor, uten at jeg nødvendigvis føler meg så veldig gammel. Det er allerede flere år siden jeg nappet ut det første grå håret. Rynkene begynner å tegne seg i ansiktet, og tyngdekraften blir mer og mer tydelig. For noen uker siden oppdaget jeg et grått hår i øyenbrynene. Det blir stadig flere og flere tegn på at ungdomstiden er forbi. Men det er ingen av disse synlige tegnene på alderdom som har gitt meg en så sterk følelse av å være gammel som denne episoden jeg opplevde på jobb for en liten tid tilbake:

Jeg hadde nattevakt sammen med en yngre kollega. De fleste pasientene sov godt og smertefritt, og vi ble sittende og prate om løst og fast, slik man gjerne gjør i sene og rolige nattetimer. Så sier min unge kollega: "Jeg så noe morsomt på Facebook - ja, Facebook, det er en sånn internett-greie..."

Gjett om jeg følte meg gammel?

Tiden går - Cecilie består!

2008-02-10T20:21:00.000+01:00

Godt nyttår!

Kanskje noen trodde at jeg hadde lagt inn blogg-årene for godt? Tipper det ikke er så mange som gidder å titte innom bloggen min lenger (som om det noen gang har vært mange...)

Livet fyker av gårde, og jeg ser til min forskrekkelse at det er over tre måneder siden forrige innlegg! Med jobb, studier og fire gutter som skal ha sitt, så blir det ikke så mye fritid. Men selv om det kan bli litt slitsomt iblant, så føler jeg meg utrolig heldig.

Eksamen for første semester er bestått - og vi er i full gang med nye oppgaver. Føler jeg skal bli en tiger til å skrive oppgaver etterhvert... Når jeg er hjemme, blir det ganske mye jobbing, ettersom jeg da må ta igjen for den uka jeg har vært borte. Eller, rettere sagt, jeg setter opp turnusen slik at jeg har fri de ukene jeg er på skolen, og så blir det desto flere vakter de ukene jeg er hjemme. Men nå har Erlend fått en dag ekstra i barnehagen, og har nå 80% plass, så nå er det litt lettere å få tid både til jobb og studier.

I morgen går turen til Porsgrunn igjen, og jeg er veldig spent på hvem som skal bli syk denne gangen. Hver gang jeg skal reise, blir en av guttene syk enten søndag kveld eller natt til mandag. Da er det ekstra gøy å reise...

Ha en super uke!

Juhuuuuu!

2007-10-22T22:53:00.000+02:00

Første oppgave på helsesøsterutdanningen er bestått!

Da var det vel bare ca 15 oppgaver igjen...

Endelig!

2007-10-09T21:00:00.000+02:00

Hurra, nå har jeg endelig blitt bestemor. Seks søte små fisker svømmer rundt i vårt nyinnkjøpte akvarium. Foreløpig har fire av dem fått navn; Simon, Andrea, Petter og Rebekka.

Akvariet var en hyggelig overraskelse som ventet meg da jeg kom hjem fra Porsgrunn. Det beste av alt er at Hans har lovet at han (og eventuelt de andre gutta) skal ta all jobben med det. Så jeg blir nok som besteforeldre flest: koser meg med barnebarna, men slipper unna oppdragelsen og andre ubehageligheter.

Er de ikke skjønne?

Tilbake til studentlivet

2007-09-23T21:44:00.000+02:00

Da var det plutselig over en måned siden sist innlegg... Skoleåret er i full gang, og ukene flyr. Nå er jeg tilbake på skolebenken igjen, og skjønner at jeg ikke skal få fritidsproblemer de neste to årene... Men det er faktisk veldig gøy! Jeg har absolutt ikke hatt lyst til å studere mer, syntes de tre årene da jeg tok sykepleien var både krevende og slitsomme. Med masse pensum og travle dager i praksis, gikk jeg med konstant dårlig samvittighet for alt det jeg ikke fikk lest.

Det kan jo ha noe med at jeg faktisk begynner å bli voksen, men nå synes jeg det er fantastisk gøy å få undervisning, å få sette seg ned og lese, og faktisk er det ikke så verst å skrive oppgave heller. Det er veldig mye spennende vi skal gjennom i løpet av disse to årene, og det skal nok heller ikke mangle utfordringer. Blant annet skal vi til våren spille inn dvd med såkalt "foreldreveiledning" der hver enkelt skal være veieleder i 10 minutter. Dette skal vi få tilbakemeldinger på i grupper. Tenk å se seg selv og høre sin egen stemme i 10 minutter. Det kommer til å bli helt forferdelig. Men det blir sikkert nyttig også, håper jeg...

Ettersom jeg er borte fra mandag til fredag hver tredje uke, er det Hans som regjerer hjemme. Nå skal det innrømmes at Hans alltid har vært flink å bidra hjemme, men i og med at jeg har jobbet minst de siste 7 årene, er det nok jeg som har gjort mest. Det føles litt rart å gi fra seg kontrollen, men jeg vet jo at Hans mestrer det til fulle. Da jeg forrige fredag ettermiddag kom hjem etter fem dager i Porsgrunn, var huset strøkent og nesten ferdig rengjort! Det er mannen sin det!

Det føles rart å være borte fra familien. Likevel må jeg si at det går utrolig greit. Vi er faktisk sju studenter fra Kristiansand, og seks av oss bor sammen. Første uka var vi "bare" fem i ei campinghytte. Sist uke var vi seks i en 35 kvm leilighet på samme campingplass. Der var det eget bad, så det var litt luksus, men ellers føltes det nesten som da vi i ungdommen var på leir, med dusjkø og dokø og tannpussekø. Men kjemien er på plass, og vi har allerede blitt godt kjent.

Simon er begynt i andre klasse, Andreas går nå siste året i barnehage, og Erlend er begynt i barnehage. Det har vært mange tårevåte og høylytte avskjeder i Erlends barnehage, men nå går det heldigvis greit.

Må bare fortelle en liten historie om Simon. En dag Hans hentet ham på SFO, spurte Simon om han kunne få ta med seg en padde hjem, for han hadde en i lomma. Dette sa Hans ja til. Da de kom hjem, viste det seg at Simon hadde 17 små padder i bukselommene:)

Å leve i dataspill-perspektiv

2007-08-20T20:39:00.000+02:00

På en parkeringsplass i Danmark gir jeg mine to eldste sønner en overhøvling. På vei inn i butikken løp Andreas (snart 5)ut rett foran en bil i fart, og da vi kom ut igjen, var det Simon (snart 7)som var like ved å bli påkjørt.

Andreas spør forundret: "Er det farlig å dø?"

Jeg tar et lite øyeblikks betenkningstid, mens jeg vurderer hva slags svar jeg skal gi, enten "Nei, det er ikke farlig, da kommer du til himmelen, men det er så trist for alle oss som er glad i deg å miste gutten vår" eller "Ja, det er veldig farlig". Jeg tenker tilbake til da en av guttene i gata der jeg vokste opp gikk rundt og sa "Det er farlig å dø" jevnt og trutt.

Hans kommer meg i forkjøpet: "Ja, det er veldig farlig å dø"

Andreas spør igjen, om mulig enda mer forundret: "Mister vi alle livene våre da?"

Oppgaven blir derfor å forklare min dataspillskadde sønn at vi faktisk bare har ett liv, og at vi ikke får flere hvis vi dør. Vi kan heller ikke trykke på av-knappen for senere å fortsette der vi lagret sist...

Det er jammen ikke lett å forstå seg på livet og døden, særlig ikke når man lever i dataspill-perspektiv.

Jepp, jeg klarte det!

2007-08-05T23:03:00.000+02:00

I siste ordinære opptaksrunde klarte jeg det: Jeg kom inn på helsesøsterutdanningen! Så nå skal jeg tilbringe ca. 1 uke hver måned i Porsgrunn, der jeg skal lære å sette vaksiner og veie småbarn og prevensjonsveilede tenåringer og sikkert en haug med enda viktigere ting. Og om 2 år kan jeg kalle meg helsesøster (hvis jeg har bestått de nødvendige eksamenene).

Jeg er i grunnen ganske stolt - det var 170 søkere til 30 plasser, og jeg ble en av de heldige vinnerne:) Gjett om jubelen stod i taket! Da betyr det ingenting at jeg havnet langt baki leksa på helsesøsterutdanningen i Stavanger...

Jippi!!!

Sommerferie!

2007-07-10T13:54:00.000+02:00

Sommeren er her - og selv om det er dårlig vær, koser vi oss i ferien! Det kommer nok ikke til å skje så mye på bloggen de nærmeste ukene (det har det jo heller ikke gjort de siste ukene).

Storesøster har bursdag i dag - gratulerer med dagen, Elisabeth!

Å følge noen til døra

2007-06-28T12:51:00.000+02:00

Jobben min som sykepleier er mangfoldig. Selv om de fleste tenker på rompevasking når de hører ordet sykepleier, så er det bare en liten del av jobben. Men jeg skal ikke gå inn på alle detaljene nå.

Det som kanskje er mest spesielt med yrket mitt, er å være til stede når et menneske dør. Kanskje ikke alle sykepleiere opplever dette, men i løpet av utdannelse og yrkeskarriere opplever nok de fleste å være nær mennesker som dør eller er nær ved å dø.

Det å være der når et menneske dør, er en spesiell opplevelse. Selv om jeg har opplevd det en del ganger, blir det aldri en vane. Det er ikke like skremmende som jeg hadde trodd, som oftest skjer det stille og rolig, ved at vedkommende gradvis blir dårligere, og så til sist slutter å puste.

For noen dager siden døde en eldre kvinne som jeg hadde ansvaret for. Det var ingen pårørende til stede, for selv om dødsfallet forsåvidt var ventet, skjedde det nokså plutselig. Og det er ikke alle som har stor nok familie til å ha døgnbemanning ved sykesengen. Jeg pleier å si at det viktigste er ikke at pårørende er til stede i dødsøyeblikket, men at de har vært til stede gjennom livet og også gjennom sykdomsforløpet.

Man vet lite om hva den døende opplever i det øyeblikket vedkommende dør, for det er ikke så mange som kan fortelle dette. Men mange som har vært "innom" på den andre siden, og så blitt gjenopplivet forteller at de har sett lys eller lysende skikkelser, og at de hører mye av det som blir sagt rundt dem. Forskere tror dermed at hørselen er den siste sansen som dør, og at den døende muligens kan høre i flere minutter etter at hjertet har sluttet å slå. Lyset som mange av de "gjenopplivede" har sett, blir ofte forklart med oksygenmangel i hjernen spiller sansene et puss, slik at man på en måte hallusinerer. Men det er egentlig umulig å vite hva et menneske virkelig opplever i dødsøyeblikket.

Jeg var veldig glad at jeg var til stede da denne kvinnen døde. Jeg holdt på å gi henne medisiner intravenøst, og disse måtte gis over et visst tidsrom, så jeg stod inne på rommet hennes. Jeg fuktet munnen hennes med litt vann på en bomullsdott, for hun pustet med åpen munn, og ble tørr i munnen. Plutselig merket jeg at åndedrettet ble annerledes; hun hadde pustet ujevnt og overflatisk i mange timer, men det var likevel en merkbar endring. Litt lengre intervaller mellom hvert åndedrag, og hun fikk litt dårligere farge i ansiktet. Jeg vurderte om jeg skulle løpe inn på vaktrommet og ringe pårørende, men jeg visste at de hadde lang vei til sykehuset, og antakelig ikke ville rekke fram. Så jeg satte meg ned på en stol ved siden av sengen hennes, og holdt hånden hennes i min, og bare et par minutter senere var det over. Da visste jeg at hvis jeg hadde valgt å gå for å ringe, hadde denne kvinnen vært alene da hun døde. Mens nå hadde jeg i stedet fått følge henne til døra. For henne er det ikke sikkert at det betydde så mye at jeg var der. Hun hadde vært bevisstløs i flere timer, så det er langt fra sikkert at hun registrerte at jeg var der. Men det betyr mye for oss som er igjen. For meg er det godt å være til stede i stedet for å komme inn på rommet og finne pasienten død. Og da jeg få minutter etter dødsfallet ringte til datteren, var det godt for henne å vite at moren ikke var alene da hun døde, og jeg kunne fortelle at det skjedde stille og rolig.

Jeg kommer i en spesiell sinnsstemning etter en slik hendelse. Jeg blir stille, litt høytidsstemt på en måte, og veldig tankefull. Det er vemodig når noen forlater livet, selv om det er forventet og kanskje også godt at vedkommende får slippe lidelsene. Likevel er det noens mor eller far, søster eller bror, bestemor eller bestefar, datter eller sønn, tante eller onkel, nabo eller venn. Det er nesten alltid noen som sitter igjen med en stor sorg. Det er et liv som er over, et verdifullt menneske har reist til den andre siden. Jeg blir minnet om at alle som lever en gang skal dø, og det gjelder også meg selv og mine kjære.

Selv om jeg blir både trist og litt filosofisk, blir jeg samtidig minnet om at livet må gå videre. Jeg har andre pasienter å ta meg av, og overfor dem må jeg være profesjonell og upåvirket av det som har hendt. På en måte kan det være litt godt, da slipper jeg jeg å dvele så mye ved det som har hendt. Likevel betyr det at jeg ofte tar med meg disse tankene hjem etter jeg er ferdig på jobb. Og selv om jeg etterhvert glemmer navn og diagnoser, sitter ansiktet, rommet og måten det skjedde på igjen. Å følge noen til døra, den aller siste døra, er en opplevelse som gjør noe med meg, både som menneske og sykepleier.

Årets første bad!

2007-06-13T19:10:00.000+02:00

I helga var jeg på leir på Havglimt sammen med Simon og Andreas. Egentlig skulle svigermor hatt med seg guttene på leiren, men hun ble syk. Så da måtte mor steppe inn som vikar.

Jeg har vært på Havglimt mange ganger før, men de fleste gangene har det vært i september eller oktober. Da har det vært nokså surt og kaldt. Men denne gangen var det noe annet; sol og helt vindstille. Det var nesten så det ble litt for mye av det gode til tider.

Men bading ble det! Jeg var sikker på at vannet var iskaldt, og var slett ikke særlig høy i hatten da jeg lovet Andreas å bli med og bade. Men jeg fikk meg en positiv overraskelse - vannet må ha holdt 18-20 grader, så det var faktisk deilig med en liten dukkert. Dessverre var det en del brennmaneter, så det ble ikke så mye svømming.

Men jeg tror det er en stund til det går an å bade her i Kirkekilen. Slik så det nemlig ut i forrige uke da brennmanetene hadde slektsstevne her, så det tar vel sin tid før det er mulig å stikke tåa i sjøen uten å brenne seg.

Bruksanvisninger

2007-06-04T11:58:00.000+02:00

Jeg er en stor fan av bruksanvisninger. Ikke på den måten at jeg setter meg ned og leser bruksanvisninger når jeg skal kose meg, men når jeg får noe nytt, så leser jeg bestandig bruksanvisningen før jeg begynner å bruke nyanskaffelsen. Dette er visst ganske sjeldent. Jeg tror det er flere som har bruksanvisningsfobi.

En annen side som jeg digger med bruksanvisninger, er at de gjør meg i stand til å gjøre ting jeg ellers ikke ville ha fått til. Det er for eksempel ingen sak å montere flatpakkede møbler hvis man bare har en god bruksanvisning.

Men noen ganger kan bruksanvisningene være altfor detaljerte og forklare de enkleste ting på en måte som gjør at man tror at bruksanvisningsforfatterne anser oss bruksanvisningslesere som komplett evneveike. Og andre ganger kan man begynne å lure på om bruksanvisningsforfattere totalt mangler evnen til å forstå sammenhenger.

For å ta en illustrasjon på det siste. For en uke siden måtte vi kjøpe ny tørketrommel. Da vi hadde pakket ut tørketrommelen av all emballasjen (som forresten fylte en hel søppelsekk), og satt den på plass på vaskerommet, kastet jeg meg over bruksanvisningen som jeg hadde funnet inni selve trommelen. Etter en kort innledning, står det nøye forklart hvordan man skal pakke ut tørketrommelen av emballasjen. Dette er jo et problem man var helt nødt til å løse for i det hele tatt å finne frem til bruksanvisningen. Og 9 (!) sider senere står det hvordan man skal åpne døren til trommelen, som man jo også var nødt til å åpne for å få tak i bruksanvisningen.

Kjære dere der ute som jobber med å skrive og plassere bruksanvisninger: Dette er for svakt! Eier dere ikke yrkesstolthet? Er det rart at det er mange som ikke gidder å lese bruksanvisninger? Fortsetter dere på denne måten, kommer jeg snart til å titulere meg som ex-bruksanvisningsleser.

En god følelse

2007-05-30T13:38:00.000+02:00

I går kveld var jeg på "sykkeltur" i kjellerstua, på min trofaste trimsykkel. Hans var ute, men kom hjem i 22-tiden. Da var jeg nesten ferdig med kveldens treningsøkt, og svetten rant.

Hans: "Skal jeg si deg noe kjipt?"
Cecilie: "Ja"
Hans: "Det er skikkelig kjipt. Vil du jeg skal si det?"
Cecilie: "Ja, du må vel si det"
Hans: "Vi har ikke vann"

Vannet var borte, for rørene skulle visst spyles. Og det skulle ikke komme tilbake før kl. 06. Så da var det fram med våtserviettene og foreta full kroppsvask ved hjelp av dem. Gjett om jeg følte meg som et nytt menneske etterpå?

Har forresten glemt å annonsere vinneren av forrige quiz (det med støvsugeren, jeg vet det er lenge siden). Riktig svar var 4 uker - og min kjære søster er verdig vinner av konkurransen. Premie skal snart være underveis både til Elisabeth og til Anette som vant første quiz.

Høvdingen ruler!

2007-05-26T14:00:00.000+02:00

Onsdag var en stor dag - da spilte Simon sin første fotballkamp. Hele familien Hodne stilte mannsterke for å se kampen. I tillegg hadde vi og en annen familie ansvar for å stå i kiosken og selge vafler og kaffe. Jeg følte i grunnen at det var starten på en lang periode der en del av tiden vår skal gå med til nettopp dette: Å kjøre til og fra fotballkamper, heie og selge vafler og drive med dugnadsarbeid av forskjellig art. Med tre gutter på rad og rekke, må vi vel kanskje se i øynene at vi kommer til å tilbringe atskillige timer i den sure vinden på Hæstadsletta, som er Høvdingens hjemmebane.

Det var stor stas på Hæstadsletta. Høvdingens gutter 7 spilte mot Randesunds gutter (og jenter) 7. Og siden det er slik i barneidretten at vi ikke skal telle mål (selv om alle ungene er veldig opptatt av å holde tellingen), så trenger jeg ikke å oppgi resultatet. Men Høvdingen hadde desidert flest nettkjenninger, og det var vill jubel blant gutta i blå drakter.

Så er det utrolig sjarmerende når det ikke er nok drakter til alle, og den som skal ut av banen må gi drakta si til den som skal på når det er spillerbytte. For ikke å snakke om når to av spillerne på det ene laget blir stående igjen og snakke på den ene delen av banen mens motstanderne scorer på den andre. Eller når keeperen legger seg ned når det tar lang tid mellom hver gang innsatsen hans behøves. Eller at han som scorte flest mål spilte i fløyelsbukser:)

Simon oppsummerte kampen slik: "Det var veldig gøy, selv om jeg ikke hadde ballen mer enn kanskje ett minutt. Og vett du noe, mamma, de på Randesund sa at Høvdingen suger. Men det er ikke sant, for Høvdingen ruler."

Om verdensveven og overraskelser

2007-05-01T21:58:00.000+02:00

Jeg har den siste tiden fått et lite innblikk i hvor fort informasjonen flyter på verdensveven. Jeg har jo trodd at det bare er vennene mine og familien min som leser bloggen min. Selv om jeg vet at det selvfølgelig kan dumpe innom noen jeg ikke kjenner, har jeg tenkt at de sikkert ikke lese noe videre når de ser at det bare er en kjip husmor-blogg.

Det som da har skjedd siden siste innlegg, er at min kjære mann har fått pepper på jobben av en kvinnelig kollega fordi han bare vasker sitt eget tøy. . . I tillegg har visst Hans' kollega Årstein, som har link til Hans' blogg, som har link til min blogg, fått tilbakemelding fra et eller annet menneske om at Hans var en dust som ikke vasket tøy, og at jeg var en dust som kalte det kjærlighet å ikke hevne meg (dette er vel nokså fritt sitert, da). Og egentlig føler jeg vel at mitt innlegg, som egentlig bare skulle beskrive en morsom hendelse, rammet Hans litt mer enn jeg ønsket. For Hans er faktisk veldig huslig, selv om han ikke er så ivrig når det gjelder klesvasken. For eksempel er jeg den første til å innrømme at vi nok ikke hadde hatt en eneste levende plante i huset hvis det ikke hadde vært for Hans.

Men jeg kan nok aldri gjøre dette godt igjen. Sjansen for at de samme "fremmede" leser dette innlegget, er nok liten. Men jeg har likevel lyst til å skrive om en hendelse der Hans kommer litt bedre ut enn i forrige innlegg.

Jeg hadde bursdag på fredag, 32 år er jeg blitt nå. Og så hadde jeg egentlig tenkt å ha et lite selskap med min familie på søndag. Men det viste seg å bli litt vanskelig, for det var i grunnen bare pappa som ikke skulle reise vekk. Så jeg fant ut at det beste nok var å droppe hele feiringen, så kunne vi heller spise litt kake sammen med guttene på selve dagen.

Fredag formiddag gikk jeg så i gang med å bake sjokoladekake. Akkurat da jeg hadde satt kaka i ovnen, kom pappa på overraskelsesbesøk. Det var veldig koselig. Litt senere ringte svigermor, og jeg spurte om ikke hun og svigerfar ville komme og drikke kaffe med oss på ettermiddagen. Og det ville de.

Etter at svigers hadde gått, var det tid for å putte gutta i seng. Siden Hans hadde lovet å lage en bedre middag, gikk jeg med dem på badet. Da ringer det på døra, og der står Terje med en flott orkidé. Jeg blir veldig overrasket, og en smule forvirret. Hvordan i all verden visste han at jeg hadde bursdag? Han kommer inn, og jeg skjønner virkelig ikke tegningen. Mens jeg står der og lurer på hva som egentlig skjer (jeg er nemlig ikke så veldig smart), så sier Hans: "Cecilie, jeg tror du må få lagt guttene, vi skal nemlig ha bursdagsselskap for deg nå!"

Så Hans arrangerte et skikkelig overraskelsesselskap for meg! Han hadde kjøpt inn reker, tilbehør, drikke og dessert og klart å gjemme det unna. Jeg hadde virkelig ikke virkelig ikke den fjerneste anelse. Men snart kom det flere gjester, og det ble en veldig koselig kveld - i hvertfall for "bursdagsbarnet". En bedre bursdagspresang går det vel ikke an å få?

Klesvask og kjærlighet

2007-04-18T21:37:00.000+02:00

Her en kveld kom jeg hjem fra et møte i barnehagen. Til min store glede var vaskemaskinen i full sving, og jeg skjønte at det måtte være min mann (eller eventuelt en av mine sønner) som hadde satt den i gang. Vanligvis er det jeg som vasker klær, men det er absolutt kjærkomment med litt hjelp, ettersom skittentøyskorgene våre har en tendens til å koke over.

Med hjertet fylt av takknemlighet løp jeg ned trappene til kjellerstua, der Hans satt og så på en fotballkamp på TV (Hans har forresten fått seg ny blogg, der aktiviteten er en tanke høyere enn på den gamle - prøv linken!). "Så flink du er, tusen takk for at du vasker tøy!" sier jeg. "Ehh, hmmm, jeg føler meg kanskje litt egoistisk," svarer Hans "jeg skulle skynde meg å se på fotballkampen, så jeg la bare inn litt av mitt eget tøy. Det var kanskje noe mer i skittentøyet som kunne vaskes sammen med det?"

For de som lurer: I vaskemaskinen var det tre skjorter og tre t-skjorter, og alle tilhørte selvfølgelig Hans... Og jeg må innrømme at jeg følte en viss skadefryd da jeg så at alt vaskepulveret lå igjen i doseringskammeret (jeg hadde brukt flytende vaskemiddel siste gang jeg vasket).

Da jeg neste dag skulle sette på en ny maskin med tøy (der jeg fylte hele vaskemaskinen med tøy som utmerket godt kunne blitt vasket sammen med det Hans hadde satt på), var selvfølgelig den første tanken som slo meg å ta igjen med samme mynt: Nemlig å boiokotte alt tøyet til Hans. Men så kom jeg heldigvis på bedre tanker. Så selvfølgelig vasket jeg klærne til Hans også. Det må vel være dette som kalles ekte kjærlighet?

Sabotasje i heimen

2007-04-13T21:35:00.000+02:00

I dag er det fredag, og rengjøringsdag hjemme hos oss. Verken Hans eller jeg kan betegnes som ordensmenneske, men hele vårt 11 år lange ekteskap har vi gjort rent hver fredag, eller lørdag. Selvfølgelig finnes det unntak, men det skal faktisk litt til for at vi hopper over fredagsrengjøringen.

Å gjøre rent et hus er tidkrevende, i hvert fall når det må ryddes først. Og når man har en sønn på 1 1/2 år, kan det virke som om man aldri blir ferdig. Det er utrolig hvor dyktig en liten krabat kan være når det gjelder å sabotere sin mors gjøremål.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke alltid er like flink til å komme tidlig i gang med rengjøringen. I dag måtte vi bare være ute en liten time i det fine været etter at vi hadde fulgt Andreas i barnehagen.

Men jeg fikk til slutt satt i gang med ryddingen. Da vi gikk inn, ble Erlend værende i kjellerstua mens jeg gikk opp for å rydde på badet. Det ble mistenkelig stille nede, og jeg måtte selvsagt gå ned for å sjekke hva poden holdt på med. Jeg ble veldig glad da jeg fant ut at han hadde fått tak i en bok som Simon hadde lånt på skolebiblioteket og revet ut omtrent halvparten av sidene. Så det var bare å finne fram tapen og prøve å få sidene på plass i riktig rekkefølge.

Erlend pleier å ligge til lading et par timer hver dag. I dag var han litt sutrete, så jeg la ham litt tidligere enn vanlig. Men i dag var han selvsagt ferdig ladet etter bare én time. Jeg var nesten ferdig med å vaske badet da alarmen gikk.

Da Simon kom hjem fra skolen, brukte jeg noen minutter på å finne mat til ham. De samme minuttene brukte Erlend godt - han dro ut alle bøkene og bladene i den nederste hylla på rommet til Simon og Andreas, i tillegg til at han dro ut alle de 30 tusjene som jeg nettopp hadde lagt på plass i plastetuiet.

Jeg fikk Simon til å hjelpe meg med å rydde i kjellerstua. I mellomtiden hørte jeg at Erlend klatret opp trappa, og at han lukket seg inne på rommet til Simon og Andreas. Han stod en stund og dunket på døra og ropte på mamma, men jeg ville gjerne bli ferdig i kjellerstua før jeg gikk og hentet ham. Men jeg la merke til at det ble ganske stille der oppe, og skyndte meg opp. Da hadde Erlend tatt ut av klesskapet; alle Andreas sine bukser, t-skjorter, sokker, underbukser og strømpebukser lå utover golvet. Så da var det bare å rydde rommet en gang til.

Men nå var jeg i hvert fall på vakt. Derfor fikk jeg stoppet Erlend før han fikk ryddet ut alt av skuffen med sysaker mens jeg støvsugde på kjøkkenet, og jeg fikk også stanset ham da han begynte å ta ut bøker av bokhylla i stua. Og faktisk lot han CD-platene være i fred i dag. Men all sabotasjen førte definitivt til at dagens rengjøringsprosjekt ble ganske så langvarig.

Siden jeg først skriver om rengjøring, skal jeg dra i gang en rengjørings-quiz (Anette, jeg vet du ikke har fått premien din ennå...)

For noen uker siden var jeg så uheldig å støvsuge en viktig del av Andreas' playmosjørøverskute. Derfor måtte jeg til å lete i støvsugerposen. Vi har sentralstøvsuger, og posen må byttes hver 4. måned, derfor skriver jeg dato på hver gang jeg bytter. Spørsmålet lyder slik: Hvor lang tid tar det for en familie på fem å produsere denne mengden støv? Svaret skal oppgis i antall uker.

Snørr og gørr

2007-03-05T14:06:00.000+01:00

De siste månedene har jeg virkelig fått bruke mine egenskaper som sykepleier, både på jobben og hjemme. Siden første juledag har det gått nokså i ett med syke barn, vi har vel kanskje hatt 5 dager der alle har vært friske. Ellers har det vært feber, forkjølelse, influensa, lungebetennelse, øyebetennelse, hoste, snørr og gørr.

Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor store mengder snørr en søt, liten barnenese kan produsere. Her en dag var Erlend endelig feberfri, og vi dro ut i det fine været. Erlend prøver akebrettet for første gang, så nyser han - og resultatet ser dere her:

Samme dag var det begynt å renne litt fra øynene, og neste morgen var øynene helt gjenklistret av puss. Ringte til legen for å få øyedråper, men han var på ferie. Erlend virket bedre utover dagen, så jeg tenkte det ville gå over av seg selv.

Neste dag da han hadde hatt middagsluren sin, så han slik ut:

Så da var det bare å sette seg i bilen, og tilbringe ettermiddagen på legevakta...

Øyedråpene har heldigvis gjort underverker, så etter snart fire dagers behandling, har han fått tilbake sine nydelige, blå øyne. Nå venter vi bare på at feberen og hosten skal gi tapt for den unge herrens immunforsvar.

Og mens jeg venter på det, er jeg så utrolig takknemlig for at jeg har barn som er født friske, og som faktisk aldri har vært alvorlig syke. For visst er det slitsomt med syke barn, men vi vet jo at det bare er en periode, og at barna blir friske igjen.

Men kroppens evne til å produsere gørr er fascinerende!

Her er årsaken

2007-03-01T11:33:00.000+01:00

Som jeg skrev om i forrige post: Det dryppet fra taket og rant vann langs pipa. Problemet var at det ikke var noen luke opp til loftet, så vi kunne ikke komme opp og se hva som var skjedd.

Torsdag fikk vi hjelp av naboen, som er snekker, til å lage hull i taket på soverommet, slik at vi kunne komme opp og sjekke forholdene.

Og her er altså det vi fant: 5 fulle bøtter med snø, som var blåst inn under beslaget på pipa. Jammen godt at vi fikk fjernet det før alt smeltet! I tillegg fikk vi tatt ut litt våt isolasjon. Og vår gode nabo hjalp oss å tette litt provisorisk med noen håndklær - så får vi fikse det ordentlig til våren. Takk og lov for gode naboer som kan hjelpe når nøden er stor!

En helt vanlig dag på jobben...

2007-02-22T10:16:00.000+01:00

...og nå er det jobben som mamma og husmor det gjelder, ikke sykepleierjobben.

Hver onsdag går Andreas, Erlend og jeg på Pedagogisk Lekesenter i Kristiansand. I går skulle det være karneval, og Andreas skulle være Kaptein Sabeltann og Erlend skulle være katt. Men dagen ble litt annerledes enn jeg hadde tenkt.

Det var et forrykende snøvær i går, derfor ble vi noen små minutter forsinket. Parkeringsplassen like ved Lekesenteret var ikke brøytet, og det lå ca 20 cm snø. Da jeg skulle låse bilen med Erlend på armen, klarte jeg å miste nøkkelknippet mitt i snøen. I åtte minusgrader er det ganske kaldt å grave i snøen uten votter.

Da vi kom inn på Lekesenteret oppdaget jeg at jeg hadde glemt å ta med Erlends kostyme. Så han var på karneval i ullundertøy.

Da vi endelig skulle til å spise boller, fikk jeg telefon fra skolen. Det viste seg at Simon hadde satt fast tunga i et fotballmål, og han hadde så vondt at han ikke ville være på skolen lenger. Så da måtte jeg overtale Andreas (som den siste halve timen hadde mast jevnt om vi ikke snart skulle spise) til å bli med hjem, og dermed gå glipp av både bollespising og "slå katta ut av sekken". Det var ikke veldig populært.

Som sagt, det snødde voldsomt, og blåste stiv kuling. Så det var dårlig sikt, og ikke mulig å kjøre særlig fort. I tillegg klarte jeg å miste en vindusvisker, så jeg måtte stoppe bilen og løpe tilbake og lete etter den. Heldigvis fant jeg den, men jeg er jo kvinne og har aldri skiftet vindusviskere, så dermed ble jeg stående i vinden og snøværet og kuldegradene og knote med å få festet vindusviskeren. Men jeg klarte det heldigvis.

Simon ble hentet på skolen, han var i god form. Da vi kom hjem, var innkjørselen snødd ganske igjen, så jeg tenkte jeg skulle rygge bilen inn. Sikten var dårlig, og jeg klarte selvfølgelig å treffe haugen som Hans hadde skuffet på morgenen for å få bilen ut... Det endte med at jeg ble stående fast på tvers av veien. En nabo hjalp meg med å sku bilen, slik at jeg fikk rygget litegrann inn, men det var ikke mulig å komme forbi meg.

Jeg lastet av ungene, plasserte Erlend i stolen med ei skive og ga Simon ordre om å passe på ham. Så var det ut og skuffe.

Jeg fikk skuffet litt bak bilen, slik at jeg fikk rygget litt lenger inn. Nå sperret jeg ikke lenger veien. Så måtte jeg skuffe videre, slik at jeg kunne få bilen inn i garasjen. Mens jeg holdt på med det, kom selvfølgelig brøytebilen og laget en stor brøytefonn rett foran bilen. Så da var det bare å gå i gang med å skuffe foran også.

Da jeg endelig hadde fått bilen trygt inn i garasjen, gikk jeg inn og ble møtt av en stank uten like. Det var Erlend som hadde fått diaré, langt oppover ryggen. Deilig...

Dagen ble avsluttet med at jeg oppdaget at det lekket vann fra taket og ned i trappa. Det viste seg at det også rant vann ned langs pipa, og lakk vann fra taket i soverommet og på kjøkkenet. Det er temmelig festlig når huset er 6 år gammelt.

Slik var min dag "på jobben".

Snøen og kulingen har fortsatt, og skal visst fortsette de neste dagene. Så vi har nok mye moro i vente. I dag er skolen stengt på grunn av været, og det er ikke lov å kjøre på E 18.

Og slik ser det ut i dag:

I grevens tid

2007-02-06T12:39:00.000+01:00

De siste månedene har Hans jobbet iherdig med å bygge garasje. Det viste seg at selv om vi bestilte en såkalt "ferdig-garasje", så er den langt fra ferdig når man får den. Så det har gått med mange arbeidstimer, og selv om vi har fått utrolig mye hjelp av svigerfar, har det tatt lenger tid enn vi hadde trodd på forhånd.

I går kveld fikk Hans hjelp av naboen til å få ferdig porten, og bilen har hatt sin første natt i garasje etter at vi flyttet fra Søm. Og timingen var helt suveren: I dag snør det! Da jeg tok bildet, hadde det snødd i to timer, og det var allerede kommet 10-15 cm snø. Så garasjen ble ferdig i grevens tid, som det heter.

Da jeg var ute og tok bilde av garasjen i snøværet, fikk jeg øye på lille Petter edderkopp som var ute på tur i snøen. Kanskje hadde han lest den forrige posten på bloggen min, og trodde det var sommer?

En oppklaring

2007-02-01T12:22:00.000+01:00

Mange snakker om klimaendringer og klager over den milde vinteren. Selv har jeg av og til vært i tvil om det er været eller kalenderen som er feil. Men da jeg var på vei fra nattevakt om morgenen den 7. januar, fikk jeg bekreftet mistanken min: det er faktisk kalenderen som er feil. For dette oppslaget hang i korridoren i kjelleren på Sørlandet sykehus Kristiansand:

Så det er faktisk ikke en mild vinter vi har, men en usedvanlig kald sommer. God sommer til alle!

Jeg måtte jo bare prøve...

2007-01-28T20:06:00.000+01:00

... denne testen som jeg fant på Mari sin blogg.(Hvis du leser dette, Mari, så må du ha meg unnskyldt for hermingen) Og her er resultatet mitt:

Your Kissing Purity Score: 54% Pure

For you, kissing isn't a casual thing

Lip to lip action makes your heart sing

Kissing Purity Test

For de som er nysgjerrige, er det lov å prøve linken!

Julefeiring og vareopptelling

2007-01-04T20:29:00.000+01:00

Jula er over, og det er litt vemodig. Vi hadde en perfekt julaften, for første gang på flere år var alle friske. Min mamma og pappa var sammen med oss. Feiringen startet med gudstjeneste i Høvåg kirke klokka 14.30. Det var en fin og akkurat passe lang gudstjeneste. Da vi kom ut fra kirka, så vi rett på en stor, vakker regnbue - det var helt spesielt. Dessverre hadde jeg ikke med telefonen, så jeg fikk ikke tatt bilde av den.

Hjemme i Kjerkekilåsen spiste vi nydelig pinnekjøtt som Hans hadde tilberedt (faktisk aller første gang han har laget det!) Så stod pakkene for tur. Simon og Andreas var i toppform, det var skikkelig høy stemning i stua. Simon har lært seg å lese, så han var flink til å finne pakker som var til ham selv, og Andreas løp fram og tilbake, så han var helt svett i håret. Og lille Erlend krabbet rundt og kikket, og var stort sett veldig fornøyd. Som ventet brydde han seg ikke stort om gavene, men fikk god hjelp av storebrødrene til å åpne dem.

Første, andre og tredje juledag var det juleselskaper. Og fjerde juledag var Simon og Andreas på juletrefest på bedehuset sammen med noen naboer. Jeg måtte jobbe et par vakter i romjula, men det gikk fint ettersom Hans hadde tatt seg ferie. Vi hadde besøk av Randi, Kjetil og Elise en kveld. Og nyttårsaften var vi hos familien Glad på Søm, der vi fikk servert deilig kalkun og hadde en utrolig koselig kveld.

Romjul og nyttår er tid for vareopptelling. Første nyttårsdag var jeg på vareopptelling på Rema 1000 i Lillesand. Men jeg har hatt vareopptelling i heimen også. Jeg har nemlig en hylle i et skap på vaskerommet der jeg legger inn alle single sokker. Nå var denne hylla blitt ganske så full, så jeg fant ut at tiden var inne for å foreta en vareopptelling der også, og se om det var mulig å få noen par. Jeg spredde sokkene utover stuegulvet - og vips -så lå det 74 single sokker pent på rekke og rad. Etter nitid detektivarbeid, klarte jeg å finne fram til 21 par. Sokkene skal nemlig være helt like, dvs. at de skal ha samme farge, lengde og kvalitet, være like utvasket eller slitt, i det hele tatt skal de se ut som to dråper vann. En sokk ble kassert fordi den var hullete, så nå sitter jeg igjen med 31 single... Noen som vet hvor sokkene tar veien? Forhåpentligvis dukker noen av dem opp når (hvis) jeg en gang kommer til bunns i den enorme haugen med skittentøy som opptar mesteparten av plassen på vaskerommet.

Jul

2006-12-18T18:39:00.000+01:00

Nå er det snart jul! Jula er tiden da vi koser oss med gaver og god mat, familie og venner, kaker og godterier. Vi sitter inne i våre flotte hus som er skinnende rene og pyntet til jul, med lys, juletre og alt som hører med. Men midt i all vår overflod - husker vi hva jula egentlig er?

Hvis vi spør et barn om hva jula er, kan vi få mange forskjellige svar. Noen mener det er julenissens bursdag, mens andre har fått med seg at det er Jesus sin bursdag. Julefeiringen er en gigantisk bursdagsfest for Jesus, det lille barnet som ble født i en stall i Betlehem for mange, mange år siden. Men jeg må innrømme at jeg noen ganger lurer på hva burdsagsbarnet synes om måten han blir feiret på. Hvordan har denne feiringen blitt sånn som vi kjenner den, en overflod av gaver og mat?

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er veldig glad i julefeiringen. Jeg synes det er utrolig gøy med gaver, både å gi og å få. Og jeg synes julematen er fantastisk, og kan aldri få nok julekaker og godterier. Likevel kjenner jeg noen ganger et stikk av dårlig samvittighet. Her sitter vi, i all vår overflod, og har vanskelig med å finne på noe vi kan ønske oss til jul.

Vi kjenner godt historien om da Jesus ble født. Vi har alle sett de flotte glansbildene av Jesusbarnet i krybben, med hyrder, engler og hellige konger. Men tenker vi over hvordan det virkelig var? Hvordan var det for Maria, som måtte føde barnet sitt i en skitten stall? Hvordan følte Josef det, han som ikke klarte å skaffe husrom til familien sin? Hva tenkte Josef og Maria om alle som kom for å se barnet og tilbe det? Om de tre hellige kongene som kom med de flotteste gaver? Hvordan hørtes det ut da englene sang? Historien forteller at Maria gjemte alt i sitt hjerte, og grunnet på det.

Det er en historie om store kontraster. Om et lite barn som blir født av en fattig jente, men som blir hyllet som en kongesønn. En liten gutt som ikke en gang har en seng, men som får dyre gaver og englesang.

Men historien slutter ikke der. For dette lille barnet ble etterhvert en voksen mann. Og denne mannen forandret livene til mange mennesker. Og han var opptatt av å ta vare på mennesker som hadde det vondt, de som var fattige, syke eller utstøtte. Han sa: "Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg."

Mitt ønske for jula er at vi alle skal få tid til å stoppe opp litt, midt i festen og overfloden. At vi skal få tid til å tenke på hva det er vi feirer. Det lille barnet, det store underet.

Håper du får en god jul!

Transportservice A/S

2006-12-07T18:08:00.000+01:00

I dag har jeg vært i transportbransjen.

Simon skulle til tannlegen i dag, og jeg var så heldig at svigers skulle passe Andreas og Erlend. Så første turen gikk fra Høvåg kl. 13.45 til Søm, for å levere Erlend og Andreas. På vei tilbake til Høvåg måtte jeg fylle bensin. Plukket opp Simon på SFO i Høvåghallen, dette tok sin tid, ettersom det akkurat var Simons tur til å spille Play Station da jeg kom. Sånn Eye toy spill med karate.

Så var det Høvåg-Lillesand , der Simon hadde tannlegetime klokka 15. Vi var der kl. 15.15... Prikkfrie tenner hadde han, så det var fort gjort heldigvis. Kl. 15.30 satt vi i bilen igjen, med kurs mot Søm. Der fikk vi med oss Andreas og Erlend, og kjørte tilbake til Høvåghallen, der Simon skulle på fotballtrening kl. 16.30. Vi rakk ikke hjemom for å skifte, så det ble fotballtrening med dongeribukser og stilongs under. Men Simon var like blid, han.

På vei hjem fra Høvåghallen, måtte jeg innom på vårt lokale "supermarked". Jeg trengte en stor plate melkesjokolade for jeg skal lage hjemmelaget is til julebord i morra. Men der var selvølgelig betalingsterminalen ute av drift, og jeg hadde bare 3 kroner i kontanter.

Så var vi hjemme i en drøy halvtime. Da fikk vi besøk av nabogutten og hans mor, han hadde kuttet seg i panna, og fikk stripset det av en dyktig sykepleier:)

Så var det å rigge oss ut i bilen igjen, kjøre tilbake til Høvåghallen, inn og hente Simon, ut i bilen igjen, få festet alle tre i setene i pøsregn og kjøre hjem igjen. Nå ser de barne-tv, vi skal spise pølser etterpå, så er det leggetid, og når far kommer hjem med bussen ca. kvart på åtte, må jeg hive meg i bilen igjen for å få kjøpt melkesjokolade. Og hvis ikke Hans har kontanter, så må jeg til Søm for å få det til.

Og dette er vel bare en liten forsmak på slik det skal bli når vi har tre store gutter som skal på ulike fritidsaktiviteter. Det er jo godt ha noe å se fram til:)

Pepperkakebaking, vannkopper og bursdag

2006-12-04T09:51:00.000+01:00

Andreas er blitt 4 år! Det er veldig stas, selv om den nye sykkelen han fikk var litt for stor. I går hadde vi familieselskap, og i dag er det barneselskap som står for tur. Måtte det lykkes...

Her om dagen prøvde vi oss på pepperkakebaking. Det har alltid tidligere slått veldig godt an, og vi har gjerne måttet bake pepperkaker flere ganger. Pepperkakene ble gode de. Heldigvis rakk jeg å knipse et bilde av Simon og Andreas mens de var med og bakte, for det var ikke så mange minuttene de gadd å være med... Heldigvis synes mor det er gøy å bake!

Erlend har vannkopper, så han er litt redusert om dagen og veldig urolig om natten. Men så er det også gjort før jul!

Jeg har blitt litt inspirert av Runes quiz. Men jeg synes geografi er litt vanskelig, så jeg fant ut at jeg måtte lage en quiz selv. Jeg er nok sterkere i biologi enn i geografi, derfor har jeg valgt en mer "biologisk" quiz. Spørsmålet er ganske enkelt: Hva er dette?

Det er av sine egne man skal ha det

2006-11-27T14:22:00.000+01:00

Madagaskar er ikke bare navnet på den ultimate misjonsmark, det er også tittelen på en animasjonsfilm som har slått særdeles godt an her i huset. Simon og Andreas har både Madagaskar-dvd og Madagaskar-spill for pc. I tillegg er det veldig stas å leke Madagaskar.

Gjengen på bildet over er hoved"personene" i filmen; zebraen Marty, løven Alex, flodhesten Gloria og sjiraffen Melman.

I går ville Andreas svært gjerne leke Madagaskar, og som vanlig ville han være Alex. "Simon, vil du være Marty?" spurte han. "Nei, jeg gidder ikke leke Madagaskar," sier Simon, "jeg vil heller leke Pokémon." "Jeg kan være Marty," sa jeg. Da lo begge guttene. "Nei, mamma, du kan ikke være Marty, Marty er jo ikke SÅ stor," sa Andreas. "Men du kan være Gloria, for det er en flodhest, også er det ei jente!"

Statsråd på besøk

2006-11-22T13:06:00.000+01:00

Simon har hatt besøk av kunnskapsministeren. Det var selvfølgelig ikke hjemme hos oss, men på Høvåg skole. Simon kom stolt hjem fra skolen i går og fortalte pappa om det flotte besøket:

"Vi har hatt besøk av Øystein Djupedal på skolen! Og han kjenner kongen veldig godt!"

Jeg var på jobb i går kveld, så jeg fikk ikke snakket med ham om det før på morgenen i dag. Jeg spurte: "Sa Øystein Djupedal noe til dere?"

"De spurte om Høvåg skole var verdens beste skole, åsså måtte vi rope "ja" det høyeste vi kunne. For han hørte litt dårlig, selv om han ikke hadde høreapparat"

Og slik gikk det...

2006-11-16T19:50:00.000+01:00

Den første dagen på jobben på to år gikk vel omtrent som forventet. Som jeg har fortalt tidligere, skulle jeg få en opplæringsvakt, ettersom det var så lenge siden jeg hadde vært der. Da jeg kom på jobb, var hun jeg skulle gå sammen med sykemeldt, så avdelingssykepleieren skulle ta ansvaret for opplæringen. Men hun måtte jo først sitte en time og ringe etter vikarer for den sykemeldte sykepleieren de neste dagene.

Men jeg fikk da i hvert fall kommet i sving, fikk hilst på pasientene og satt i gang med tabletter, sprøyter og sondemating. Jeg fikk heldigvis hjelp av avdelingssykepleieren til å lære meg de nye pumpene for intravenøs- og sondeernæring. Kvelden gikk forholdsvis greit, men avdelingssykepleieren brukte veldig mye tid inne hos pasientene, noe som selvfølgelig var veldig bra for dem, men ikke fullt så bra for meg. Fikk liksom ikke spurt om alt jeg lurte på.

Da klokka var ni, gikk min veileder hjem, ettersom hun hadde vært på jobb siden kl. 10 om formiddagen. Det er jo forståelig, men det er akkurat på det tidspunktet det blir virkelig travelt. Da er det tid for kveldsmedisiner, servering av suppe og drikke, rydding og søppeltømming. Søppeltømming høres kanskje ikke så tidkrevende ut, men når man tar ut søppel fra et smitterom, må man pakke det inn i en ny pose uten å berøre denne på utsiden.

Så når da en dekontaminator (en slags maskin som koker ting) på et isolat gikk i alarm-modus, ble jeg litt svett, ettersom jeg ikke hadde vært borti den maskinen før (tidligere var det en eldre utgave). Den andre sykepleieren som var på jobb, hadde det travelt, så hun kunne ikke hjelpe meg, men lovet å se på det senere hvis hun fikk tid. Men jeg kunne jo ikke la den stå og pipe, så jeg forsøkte alt. Trykket på alle knappene, trykket på to av gangen, holdt de inne, men ingenting skjedde. Til slutt prøvde jeg det magiske trikset: Dro ut kontakten og satte den inn igjen. Da virket den heldigvis.

Da jeg endelig var ferdig med dagens økt, var det rapportskriving. Da skal alt vesentlig om sykepleien til den enkelte pasient dokumenteres, og det kan være vanskelig å sortere tankene. Det er ekstra viktig å huske alt når det er en uke til neste gang man skal på jobb, for da går det ikke an å skrive det dagen etter…

Så da klokka var 23.30 kunne jeg endelig vende nesa hjemover, en halv time etter skjema. Surrete i tankene og sliten i beina. Akkurat slik det var for to år siden. Kanskje er det ikke så mye nytt når alt kommer til alt?

Tilbake til arbeidslivet

2006-11-12T19:37:00.000+01:00

I morgen er det alvor. Da skal jeg tilbake på jobb, etter 7 måneders sykemelding og ett års mammapermisjon. Det er veldig rart å tenke på, og jeg må innrømme at jeg gruer meg litt. Selvfølgelig skal det bli godt å gjøre noe annet enn å være hjemme, likevel vet jeg at det er mye nytt, og mye som jeg ikke lenger har ”i fingrene” sånn som før. Men det jeg er mest bekymret for, er om hodet mitt vil klare å henge med. Jeg føler meg ennå temmelig innhyllet i ammetåken, og er veldig spent på om jeg klarer å huske alt jeg skal gjøre i løpet av en travel vakt. Kommer jeg til å huske å gi medisinene til rett tid, jeg som ikke en gang klarer å få gitt Erlend D-vitamin dråper på kvelden, og som glemte en dose antibiotika til Andreas da han hadde lungebetennelse? Klarer jeg å huske å gi smertestillende til den som spurte meg, selv om en annen pasient ringte på meg i mellomtiden? Husker jeg hva som er viktig å observere ved de ulike diagnosene? Og kommer jeg til å klare å overbringe de riktige og viktige opplysningene til den som kommer på vakt etter meg?

Heldigvis har jeg fått innvilget en ”opplæringsvakt”. Det er nemlig over to år siden sist jeg jobbet på infeksjonsposten, ettersom jeg hadde et vikariat på barneavdelingen før jeg ble gravid. Det betyr at vi i morgen kveld kommer til å være tre sykepleiere på vakt i stedet for to, som vi pleier. Forhåpentligvis vil jeg da få litt færre ting som må huskes og gjøres, slik at den stakkars hjernen min kan få summet seg litt før alvoret starter for fullt neste uke. Så får jeg litt ekstra tid til å sette meg inn i nye rutiner. For selv om kollegene mine sier at det ikke er så mye nytt, så vet jeg av erfaring at det er ganske mye som forandres i løpet av to år. Blant annet vet jeg at vi har fått flere rom på posten, dvs. flere sengeplasser og flere pasienter, og det er stadig endring av rutiner.

Neste uke blir det full fart, med kveldsvakt på tirsdag, og tre vakter i helga. Så jeg får sørge for å bruke morgendagen godt, sette hjernen i sving, slik at jeg er klar til å trø til neste uke. For da er det ramme alvor og full fart, så da har jeg ikke tid til ”åssen var nå dette her igjen…”

Valgets kval

2006-11-08T22:19:00.000+01:00

Min kjære mobil synger på siste verset. Nå har den sluttet å lade. Hvis jeg står og lirker lenge nok med ladekabelen, får jeg den til å lade, men da må jeg holde den i nøyaktig samme posisjon, hvis ikke slutter den å lade. Det blir litt slitsomt i lengden, så jeg har konstant minimalt med strøm på mobilen min.

Dette betyr at jeg er nødt til å kjøpe ny mobil. Og jeg har jo ikke snøring, så nå har jeg brukt litt tid i går og denne kvelden til å prøve å orientere meg i jungelen av mobiltelefoner. Det er både forvirrende og vanskelig. Den skal jo helst være veldig bra, uten å koste det hvite ut av øyet. Og det ser ut til å være en vanskelig kombinasjon.

Den jeg har nå, er en Sony Ericsson T630. Den er jo ikke akkurat super. Men nå har den vart i nesten to år, så det er jo ikke verst. Men jeg er fristet til å gå tilbake til gode, gamle Nokia.

Hva skal jeg velge? Noen som kan hjelpe meg?

Verdens skjønneste ettåring!

2006-10-26T12:08:00.000+02:00

Erlend ble ett år i går! Stor stas, og storebrødrene ble veldig glad for gavene han fikk... Bursdagsselskap med familie blir det til søndag.

Det er helt utrolig at det allerede er et år siden det "lille" nurket (på 4800 gram) kom til verden. Og nå er han i full fart, kravler seg rundt og kan vinke og klappe og vise hvor stor han er og si hei og dada (=ha det). Og mamma er helt fortapt i sitt lille vidunder, så han er vel blitt ganske bortskjemt...

I helga var vi på Hovden. Vi lånte hytta til Hans' eldste bror, og det var utrolig digg! Vi reiste torsdag, siden det var planleggingsdager på skolen torsdag og fredag ( synes det er litt dårlig planlegging å legge to planleggingsdager til uka etter høstferien, så kanskje de må ta en ekstra planleggingsdag så de kan planlegge når de skal ha planleggingsdag, hehe). Så dermed fikk vi en langhelg sammen alle fem, og det var skikkelig luksus. Været var heller dårlig, så det ble ikke de store utfluktene. Fredag var det badeland og lørdag var det en liten tur oppover i skibakken med bål og pølsegrilling. Mor greide selvfølgelig ikke å få med seg kameraet da vi var på tur, så det ble et bilde fra boblebadet i hytta, der gutta storkoste seg:)

Hekta

2006-10-12T12:37:00.000+02:00

Jepp - jeg innrømmer det. Jeg er hekta! Det er vanskelig å slite seg løs, og jeg bruker mye tid på det. I tillegg er jeg begynt å planlegge dagen slik at jeg skal få tid til min nye avhengighet. Det er spill det er snakk om, online spill på nettet. Jeg vet at det ikke er bra. Men heldigvis spilles det om poletter, ikke penger. Så det går ikke ut over familiens økonomi. Lurer du på hvilket spill det gjelder? Vel, det er Ludo... Jepp, du leste riktig, Ludo! I grunnen ganske morsomt og ufarlig, men faktisk veldig gøy. Noen som har lyst til å prøve? Det finnes mange andre spill også. Her kan du også prøve!
En annen ting: Storesøstra mi, Elisabeth, er ny i bloggerverdenen! Hun blir sikkert veldig glad for et besøk og en kommentar...

Sykdom og sånn

2006-09-28T19:47:00.000+02:00

Etter flere uker med datakrøll, først uten tilgang på internett, og så en kræsjet pc, er det digg endelig å ha tid til en oppdatering på bloggen. Etter at vi fikk tilbake forbindelsen med omverdenen, har det kun blitt besøk på andres blogger. Men jeg er veldig stolt over at jeg etter mye strev klarte å få pc’en i gang igjen.

Her i heimen er stemningen litt laber for tiden. De to største guttene har en kroppstemperatur som ligger 2-3 grader over normalen. Andreas har vært skikkelig slakk i formen i dag, og sovnet hos pappa i ettermiddag. Simon har vært i godt humør tross høy feber. Det er utrolig hva to hele dager med dataspill, play station og DVD kan gjøre med den gutten. Erlend har hatt litt feber et par dager, men er frisk iog glad gjen nå. Og pappaen skranter litt, han også. Tror kanskje det må være et guttevirus? Jeg har i hvert fall ikke kjent noe til det foreløpig.

I helga var vi i Danmark og feiret svigerfars 70-årsdag sammen med hele Hans’s familie. Vi hadde en kjempefin helg, bare synd at tiden går så fort…

Forrige søndag var en viktig dag for Andreas: Da gav han suttene sine til Kaptein Sabeltann, etter lang tids forberedelse. Det vil si, Sabeltann var visst ikke hjemme, men vi fant et sted der noen andre hadde lagt fra seg suttene, så da var det greit.

Tenner til besvær

2006-09-01T15:44:00.000+02:00

Etter å ha stått nesten 3 år i helsekø, har jeg nå fått fjernet visdomstanna mi. I går fikk jeg beskjed om at jeg kunne komme på såkalt kort varsel i dag og få operert ut visdomstanna som har plaget meg en stund. Mamma stilte som barnevakt og pappa som sjåfør, og så tok jeg turen til Sørlandet Sykehus Arendal på kjevekirurgisk avdeling.

Fordelen med å få beskjed så sent, er at det blir lite tid til å grue seg, men jeg rakk jo å grue meg litt, da. Har fått operert ut to visdomstenner før, og det har vært ganske vondt etterpå. Men inngrepet var over på ca. ett minutt. Og så fikk jeg beskjed om at jeg ikke trengte å fjerne den siste. Så alt i alt var dette en god dag!

Nå venter jeg bare på at bedøvelsen skal gå ut og smertene sette inn, slik at jeg kan pøse innpå med Pinex Forte og være sånn passelig sløv i kveld!

God helg!

Skolestart!

2006-08-19T22:31:00.000+02:00

Simon er blitt skolegutt! Torsdag begynte Simon på skolen. Nå har han altså tatt det aller første skrittet på den lange veien som vi alle må gå – og det er sannaynligvis 13 år til han er ferdig. Det føles litt rart å sende sin snart 6 år gamle gutt av gårde på egenhånd i den store verden. Jeg mister liksom litt kontrollen på en måte. Simon selv er storfornøyd, men jeg synes nok det er litt vemodig. Og det var to små tårer som presset seg fram da han i går gikk alene til bussen kl. 07.40.

Barn er flinke til å komme i kontakt med andre. Simon fortalte i går at han hadde lekt masse med en gutt som gikk på andre trinn. Da jeg spurte om det var en han kjente fra før, svarte han: ”Nei. Vi bare begynte å leke sammen, og så plutselig kjente jeg ham!” Så sånn var det.

Simon skal lære mye de kommende årene. Og vi som foreldre skal også lære en hel del. Det er mye nytt å forholde seg til. Allerede første skoledag lærte jeg noe nytt: Det er strengt forbudt å bruke ordet ”klasse”. Tror faktisk at man heller skal banne enn å si det. Det som før var første klasse heter nå første trinn, klasseforstander har blitt til kontaktlærer. Og da undervisningsinspektøren skulle be elevene gå til klasserommene sine etter fellessamling i Høvåghallen, sa han at de skulle gå til ”rommet til kontaktlæreren deres”. Snakk om å gjøre det enkelt…

Godt for selvbildet

2006-08-15T14:37:00.000+02:00

Var innom på bloggen min i dag, og for moro skyld scrollet jeg nedover for å ta en titt. Jeg har vanligvis ikke fått flust av kommentarer på innleggene mine, så jeg stusset litt da jeg så det stod "9 comments" under en av postene mine. Så jeg måtte da sjekke ut om det var noen som hadde skrevet noe jeg ikke hadde sett.

Og det var det! Og snakk om gode kommentarer. Jeg var så dum at jeg slettet noen av dem fordi de inneholdt linker til andre nettsider. Men så kom jeg på at jeg skulle beholde dem, slik at jeg kunne ta en titt på dem når jeg er nedfor og lei.

Hva som stod? Hyggelige, oppmuntrende meldinger som "Hallo I absolutely adore your site. You have beautiful graphics I have ever seen." og "Hmm I love the idea behind this website, very unique." og "I say briefly: Best! Useful information. Good job guys."

Hadde det ikke vært for at det var så mange av disse kommentarene, kunne jeg nesten trodd at det var noen som virkelig likte bloggen min...

Sommerferien 2006

2006-08-13T21:27:00.000+02:00

Nå er sommeren på hell, og det er på tide å starte opp igjen med bloggingen. Og hva er da mer naturlig enn å starte med en oppsummering av sommerens små og store begivenheter?

Onsdag 28. juni studde vi familien på fem + bagasje inn i vår freshe Ford Escort og satte kursen mot Oslo. Der var vi et snaut døgn på besøk hos familien Kvalvaag, før vi satte oss på flyet til Lesbos. Tiden på Lesbos var bra, selv om vi var syke alle fem. Vi var på Lesbos i 2 uker, den siste uka var foreldrene til Hans der, så det var veldig koselig. Men vi var i grunnen svært glade for å komme hjem til Høvåg.

Vel hjemme måtte vi ha noen dager til å vaske klær og male hus. Så reiste vi på hytta i en uke. Der hadde vi besøk av venner og koste oss med bading og fisking. Det var svært godt og varmt, opp imot 30 grader i skyggen, og lite vind. Så kleggen trivdes også godt…

Så bar det hjem til Høvåg igjen. Da fikk vi tid til å male resten av det som skulle males, olje stuegolvet (2 ganger, faktisk!), male en køyeseng som Simon og Andreas skal ha. I tillegg fikk vi truffet venner, vært litt på sjøen, hatt en tur i Dyreparken og vært på slektsstevne.

Jeps, det var min ferie! Nå har Hans jobbet en uke, Andreas har begynt i barnehagen, Simon har fått kjøpt seg ransel og pennal og er klar til skolestart, Erlend har lært seg å krype, og mor – vel der er det intet nytt under solen. Mor er bare hjemme og vasker klær og leser avisen og rydder og passer barn og vasker hus og surfer og vasker opp og prater med naboene og hører radio og bytter bleier og har formiddagsbesøk, akkurat som før.

Gutter og fotball

2006-06-24T17:45:00.000+02:00

Det er én ting som forundrer meg med gutter. Eller mannfolk, om du vil. Det er at det finnes ingen gutter eller menn som er sånn passe interessert i fotball. Det er liksom enten eller. Enten veldig interessert, eller ikke interessert i det hele tatt. Det finnes ikke noen mellomting.

Jeg mener om meg selv at jeg er sånn passelig interessert i fotball. Det betyr at jeg liker å følge litt med, og kan gjerne se en fotballkamp. Men hvis jeg skal se en hel kamp, må det enten være et lag jeg heier på, for eksempel Start eller Norge, eller det må være en viktig kamp, som for eksempel cupfinalen eller VM-finalen. Jeg kan navnene på de fleste Start-spillerne, og vet at Start ligger på nedrykksplass Jeg vet hva offside og Flo-pasninger er. Men å sitte og se på kamp etter kamp i disse VM-tider, det gidder jeg ikke. Det hadde selvsagt vært annerledes hvis Norge var med… Likevel vil jeg gjerne vite hvilke lag som går videre, og kan gjerne sett noen av de avgjørende kampene.

Men fotballinteresserte gutter, de vil ha med seg hvert eneste spark på ballen, enten det er VM eller eliteserie eller Champions League eller en ubetydelig privatlandskamp. De vil høre og lese så mye som mulig om fotball og spillere, og de vil svært gjerne snakke med kameratene sine om fotball. Når de ser på fotball, enten på TV eller i virkeligheten, vil de gjerne rope, brøle, juble, skjelle ut dommeren eller kommentatorene. De vil gå og se favorittlaget sitt spille seriekamp på søndagen, så vil de skynde seg hjem for å rekke TV2-kampen kl. 20, og så vil de se mål og oppsummering og analyser av alle rundens kamper etter dette. De kan deppe i dagevis etter at favorittlaget deres har tapt en kamp, og gråte uhemmet hvis det rykker ned en divisjon. De har ett norsk favorittlag, ett engelsk, kanskje også ett tysk og ett italiensk og ett spansk, og de har ett favorittlandslag utenom det norske, siden Norge sjelden klarer å kvalifisere seg til de store mesterskapene. Noen fotballinteresserte vil til og med spille fotball selv, men det gjelder ikke alle.

Gutter som ikke er fotballinteresserte, de vet knapt at det er VM nå. De ville aldri tenke på å bruke en søndag ettermiddag til å gå på fotballkamp. De tror at Doffen er en nevø av onkel Donald, og at bakrommet er et rom bare butikkpersonale har tilgang til. Gutter som ikke er fotballinteresserte vil definitivt ikke spille fotball selv.

Mannen min hører med blant dem som er interessert i fotball. Han fikk klump i halsen og tårer i øynene da han fikk sesongkort på Stadion til jul. Han deppet i ukevis etter at Start tapte for Fredrikstad i siste serierunde i fjor. Han kan glede seg hele uka til søndagens Start-kamp. Og han vil selvfølgelig gjerne få med seg så mye som mulig av fotball-VM. Men all ære til Hans: Han skjønner at når man har kone og tre barn, hus som skal males, hage som skal stelles og båt som skal på vann, så kan man ikke sitte inne hver eneste ettermiddag og kveld for å se fotball. Så det har ikke blitt allverdens av VM-fotball for ham.

Når jeg tenker meg om, har jeg nok vært litt for kategorisk. Det finnes nemlig noen menn som er middels interessert i fotball. Men det finnes ingen av dem under 50 år…

Ny PC!

2006-06-15T22:12:00.000+02:00

Måtte bare vise fram den nye pc’en min! Dvs. det er jo litt Hans’s pc også, siden det er han som har betalt den, men det er jeg som er daglig leder her hjemme, og uten tvil jeg som kommer til å bruke den mest.

Nå som det er fotball-vm, er det ekstra hyggelig med en bærbar pc. Da kan jeg sitte i kjellerstua og surfe på nettet mens Hans ser på kamp. Og siden jeg er akkurat passe interessert i fotball, kan jeg kikke på tv’en akkurat idet kommentatorene hever stemmen såpass at jeg skjønner at det blir mål, straffe eller utvisning, eller i hvert fall en farlig sjanse. Så da kan jeg få med meg akkurat de få og sjeldne severdige øyeblikkene av fotballkampen, samtidig som jeg slipper å se på alt det som ikke er gøy. Og jeg slipper helt å få med meg når TV2-ekspertene analyserer kampen i hjel etter at den er ferdig spilt.

Jeg ser for meg at vi etter hvert kan få det ganske sosialt her i heimen. Når fotball-vm er over, og Hans skal sitte hjemme og jobbe foran den stasjonære pc’en, så kan vi jo chatte litt…

Bønder i by'n

2006-06-12T21:01:00.000+02:00

Erlend og jeg har vært i Oslo i helga. Vi skulle besøke Randi, som er min gode venn og Erlends fadder. Randi og jeg har snakket om dette lenge, men først nå fikk vi det til. Vi besøkte også familien Kvalvaag; Jo Markus, Ole Josef, Line og Kristian. Jo Markus er fadderbarnet vårt, så det er jo litt ekstra stas å treffe ham.

Torsdag reiste vi med toget til Oslo. Line hentet oss på stasjonen. Erlend og jeg fikk være med på sommeravslutning i barnehagen til Jo Markus og Ole Josef. Vi var også på besøk hjemme hos dem på lørdag, sammen med Randi.

Dette er Jo Markus - en tøff gutt høyt oppe i klatrestativet i barnehagen

Her er Ole Josef - flink til å skru på sjarmen

På fredag var vi først på shopping, før vi besøkte Mari i hennes nye leilighet. Vi ruslet en tur på Grünerløkka og koste oss i sola.

Her viser Randi sitt mystiske Mona Lisa-smil

Erlend på Maris fang - hvem er mest fornøyd tro?

Erlend - gladgutt!

Lørdag var vi som nevnt på besøk hos Jo Markus, Ole Josef og Line. Vi koste oss i hagen, og spiste middag sammen. Deretter var vi på Aker brygge og shoppet litt.

Søndag var det bare å sette seg på toget hjem igjen.

Kveldene tilbrakte vi i Randis leilighet, med brus og digg og jenteprat til langt på natt. Det kaller jeg ekte kvalitetstid!

Til slutt må jeg bare ha med Oslos fineste utsikt:

Arbeidshumør

2006-06-04T21:32:00.000+02:00

I går gjorde jeg rent. Det hører definitivt ikke med blant mine favorittsysler. Tvert imot, det er vel noe av det verste jeg gjør. Egentlig pleier jeg å gjøre det på fredager, men denne fredagen fikk jeg ikke tid. Å gjøre rent på lørdag er enda verre enn å gjøre det på fredag. Lørdag er barna hjemme fra barnehagen, Hans er hjemme fra jobb, og siden det i går var fint vær, var alle i nabolaget ute og hygget seg med hagearbeid, båtpuss og garasjebygging, mens barna syklet og hadde vannkrig. Men jeg var altså inne og støvsugde og vasket.

Hans og jeg har noe som vi kaller arbeidshumør. Arbeidshumør er den sinnsstemningen man er i når man gjør ting man ikke liker, for eksempel rydding, oppvask eller husvask, eller ting man ikke får til, for eksempel montering av flatpakkede møbler, gulvlegging og kjevling av pizzabunner. Vi hadde ikke vært gift så veldig lenge før vi fant ut at det ikke var så veldig smart å prøve å løse konflikter mens vi vasket opp (spesielt ikke når oppvasken hadde stått noen dager). Det var heller ikke tiden for å få positiv respons på gode historier eller liknende. Og i stedet for å si "nå vil jeg være i fred, for jeg liker ikke å vaske opp", sier vi "nå er jeg i arbeidshumør". Å være i arbeidshumør er ikke det samme som å være sur, men overgangen kan nok sies å være glidende. Når man er i arbeidshumør kan det f.eks. hjelpe å høre på Prima Vera, men når man er sur, er ikke Prima Vera morsomt i det hele tatt.

Jeg er stort sett veldig fornøyd. Selvfølgelig kan jeg være misfornøyd iblant, men i det store og det hele synes jeg det er fantastisk å leve, og er takknemlig for at jeg har det så godt. Jeg er i arbeidshumør rett som det er, men det er veldig sjeldent at jeg er sur. Men i går, da jeg vasket, da var jeg skikkelig sur. Så sur at jeg gikk og sa høyt til meg selv: "jeg er så lei av dette her!" "hvorfor er det bare jeg i dette huset som vet hvor skittentøyskorga er?" og "hvorfor i all verden skal vi ha så stort hus?".

Til slutt var jeg så lei at jeg tok en pause og gikk ut. Hans var ute og jobbet i hagen, blid og fornøyd. "Jeg er så sur," sa jeg. Så satte vi oss ned i sola, pratet litt med naboene, kikket litt på guttene som syklet i gata. Så var det tid for å gi Erlend litt mat, og så lagde jeg grøt til oss andre. Og da jeg så var klar til å fullføre rengjøringen, var jeg ikke sur lenger, bare i arbeidshumør. Så jeg satte på Prima Vera og fikk gjort unna resten.

Omsluttet av forbønn

2006-05-23T20:41:00.000+02:00

De siste dagene har tankene mine vært hos Reidar. Vår kjære, kjære Reidar, som på lørdag var så uheldig å bli utsatt for en alvorlig ulykke på motorsykkel. Nå ligger han alvorlig skadet på Ullevål sykehus.

Reidar er en fantastisk mann. Jeg tror ikke jeg vet om noen som har så mange venner som han. Alle liker Reidar. Han har en utrolig evne til å omgås mennesker, og er like populær blant barna i Raba-koret som blant de gamle på Stømmetunet. Reidar betyr mye for mange, både på grunn av sine musikalske evner, og enda mer for sine store menneskelige kvaliteter.

Nå er vi mange som ber for Reidar. Han er omsluttet av forbønn. Jeg håper han kjenner det, at Jesus er nær hos ham, midt i alt som er vondt og skremmende. Jeg håper han får kraft og mot til å kjempe seg gjennom dette. Jeg håper at Reidar og hans nærmeste får trøst og oppmuntring i en vanskelig tid. Og jeg håper at han blir helt frisk, slik at han kan fortsette å leve det livet han ønsker.

Jesus sier: "Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen." Derfor kan jeg ikke la være å håpe og tro at Reidar skal bli helt frisk igjen.

PUUHHH!

2006-05-17T21:36:00.000+02:00

Dagen som vi alle har lengtet etter er over! Guttene er i seng, de to eldste med magene fulle av is, brus, pølser og kake. Huset er ryddet, i hvert fall nesten, og far er dratt av gårde til en kompis med TV3, slik at han får se finalen i Champions league. Så nå har freden senket seg.

Reveljen her i huset gikk kl. 07.00. Jeg hadde bestemt meg for å droppe bunaden i år, siden det var dårlig vær, og bunad ikke er så veldig forenlig med amming på offentlig sted. Etter at frokosten var fortært og alle var pyntet, gikk turen til Kristiansand for å se på skoletoget. Siden skoletoget gikk ca. 15 minutter tidligere enn programmet tilsa, klarte vi å komme akkurat litt for sent. Vi fikk sett hele toget, men Hans kom ikke fram med vogna, så vi ble stående på hvert vårt sted.

Etter toget var det tid for innkjøp av gassballonger og is til Simon og Andreas. Deretter kjørte vi tilbake til Høvåg for å få med oss skoletoget der. Simon og Andreas gikk i toget med barnehagen. Simon var rosaruss, siden han går siste året i barnehagen. Han har faktisk klart alle knutereglene. Toget gikk til Høvåghallen, der det var kiosksalg, leker for barna og tale for dagen.
Det fine med slike arrangement på landsbygda, er at det er fine premier til barna som er med på lekene, og en stor godtepose til alle som prøver fiskedammen. Og alt er gratis!

Etter noen iskalde timer utenfor Høvåg-hallen, satte vi kursen hjemover. Vi hadde besøk av 3 vennefamilier, til sammen var vi 8 voksne og 10 barn i alderen 6 mnd. til 7 år, så man kan trygt si at det var litt livlig her...

Men nå er det altså stille og fredelig her. Det har vært en utrolig flott dag. 17. mai har på en måte fått sin renessanse etter at vi fikk barn. Det er jo slitsomt, men veldig gøy. Det går i ett hele dagen, men nå på tampen av dagen får jeg tid til å tenke på hva vi egentlig feirer. Jeg føler meg utrolig privilegert som får bo i Norge, der vi har en grunnlov som fastslår at vi kan si hva vi vil, tro på hva vi vil og stemme på hvem vi vil. Og så er det så fint at det mest av alt er barnas dag - det er jo de som er Norges framtid!

Nytt liv

2006-05-15T11:07:00.000+02:00

Nå er det nye livet i gang! Og det er ikke våren jeg skriver om nå... Jeg har nemlig begynt et nytt liv. Det er ikke nytt og bedre, bare nytt... Men kanskje blir det bedre etterhvert?

Det som er nytt i livet mitt nå, er at det er slutt på cola og diggerier. Dere som kjenner meg, vet at dette har vært en viktig del av mitt kosthold de siste årene... Jeg er ekstremt glad i godterier og brus, samtidig som jeg er helt uten evne til å bli kvalm når jeg spiser for mye av det. Og det er en veldig uheldig kombinasjon. For å si det sånn, så merkes det på kroppen.

Så nå har det gått 2 uker uten så mye som en liten dråpe av det sorte gull. (To glass med Pepsi Max kommer absolutt ikke inn under denne kategorien!) Trening har det også blitt. Min nyinnkjøpte trimsykkel har vært til god hjelp - det er helt perfekt for sofagriser som meg. Da går det an å sitte og sykle foran tv'en i stedet for å kjøre av gårde i bilen til et eller annet treningssenter, der jeg føler meg helt bortkommen blant alle hippe treningsfolk med perfekt utstyr og veltrente kropper.

Forhåpentligvis vil i hvert fall kroppen min få det bedre etterhvert. Den har fått skremmende lite pleie de siste årene. Tre barnefødsler på fem år har bidratt til at jeg har litt andre ting å tenke på enn trening. Men siden jeg har tenkt at kroppen min skal holde noen år til, er det best å stelle litt bedre med den enn jeg har gjort til nå.

Jeg må innrømme: Jeg ler godt av meg selv! Dette nye livet er liksom ikke helt "meg". Men jeg blir kanskje vant til det etterhvert. Så kan det nok hende at 17. mai og to bryllupsfeiringer vil innebære noen små unntak fra dette nye livet mitt - men det må vel være lov?

Vår i Høvåg

2006-05-08T12:38:00.000+02:00

Høvåg er et utrolig fint sted å bo. Og etter en lang og kald vinter, er det utrolig deilig når sola endelig kommer på å sende noen varmende solstråler til Høvåg. Men hvis man bor i Høvåg, og det er mai, godt og varmt ute, hva kan man da gjøre? Her er min formiddag:

Etter litt slossing med Andreas på morgenen (han er i aller høyeste grad i "vil-ikke-alderen"), tusler vi ned til barnehagen, hvor Simon og Andreas skal tilbringe dagen. Det vil si, de skal ikke være der hele dagen, det er turdag i dag...

Så rusler mor videre med Erlend i vogna. Turen går til Bliksund, det tar ca. 25-30 minutter fra barnehagen. Store deler av veien går jeg langs sjøen. Det er fjære, og det lukter sjø. Den tynne jakka må av, t-skjorte er absolutt nok, selv om det blåser ganske mye. Og det er bare 2 uker siden jeg la vekk dunjakka!

I Bliksund er det en offentlig brygge. Der står det en benk, og der setter jeg meg ned, ser utover sjøen og trekker sjølufta godt ned i lungene. Sitter der i noen minutter og nyter livet, før jeg vender nesa hjemover.

Vel hjemme henter jeg avisen, og setter meg ned i sola med avisen og litt kaldt vann, mens Erlend sover videre. Vel, det var i hvertfall planen...

Erlend vil nemlig slett ikke sove, han vil ha mat! Så da er det bare å komme seg inn og mate det stakkars barnet. Men nå skal han snart sove igjen - så gjett hvem som skal ut i sola igjen?

Vår i Høvåg - det er skikkelig snadder!

Jeg har blitt berørt...

2006-05-04T21:45:00.000+02:00

...av denne lille gutten. Tille, med sine store blå øyne, har berørt meg så sterkt, så sterkt. Han ble født med en arvelig sykdom som heter epidermolysis bullosa (EB). Tille hadde en dødelig variant av denne sykdommen, som kalles Herlitz. Påskeaften sovnet han inn for godt, i sin mormors fang.

Jeg kjente ikke Tille. Likevel kjenner jeg historien hans. Tilles mor, Therese, har nemlig skrevet dagbok på en svensk internettside, for å bearbeide sine egne følelser, for å informere om sykdommen og for å samle inn penger til forskning, slik at andre barn i fremtiden skal slippe å lide slik lille Tille gjorde.

Jeg kom over denne dagboken etter å ha lest om Tille i VG's nettavis. Der var det en link til Thereses dagbok. I dagboken skriver hun om hvordan hun og familien kjemper for å gjøre Tilles siste tid så god og smertefri som de kan. Hun beskriver opp- og nedturer, skriver nært og kjærlig om sin lille sønn, som sakte tæres bort foran øynene deres. Hun skriver om begravelsen, minnestunder, og om hvordan de nå tilpasser seg livet uten Tille. I tillegg til dagboken har hun startet et diskusjonsforum, der hun svarer på spørsmål om sykdommen. Her er linken til Thereses side: http://www.familjeliv.se/krypin/therese6699/presentation.php

Det er ikke bare meg som har blitt berørt av Tille og hans familie. Hver dag er det over 150 000 besøkende på Thereses blogg. På diskusjonsforumet er det ca.
14 000 innlegg; spørsmål, hilsener, dikt, historier og bilder. Det har kommet inn ca. 400 000 kroner til Tilles fond.

Jeg har fundert mye på hvorfor jeg og så mange andre har blitt så berørt. En viktig grunn er selvsagt at det kjennes forferdelig urettferdig at et lite barn skal få en slik grusom sykdom, uten mulighet for å bli frisk. Samtidig er det kanskje enda verre å tenke på alle de barna som dør i andre deler av verden, av sykdommer som kan kureres, fordi det ikke fins penger til vaksiner og medisinsk behandling. Eller alle som dør av krig eller matmangel. Det er minst like urettferdig.

For mange er det nok lettere å bli følelsesmessig berørt av et bilde av ett barn som lider, enn en avisoverskrift som forteller om mange døde i et land langt borte. Og det faktum at det kunne skjedd meg og mitt barn, er nok også med på å sette følelsene i sving. For oss som bor i Norge, er det aldri snakk om ressursmangel når det gjelder å redde et sykt barn. Men å komme dit at det ikke fins noen behandling for mitt syke barn - det er alle foreldres skrekk.

I Tilles tilfelle, er det ikke bare bilder, men også morens egne ord som er med på å gjøre det nært og rørende. Det å lese hva en mor tenker og gjør, når hun vet at barnet hennes skal dø. Det blir veldig personlig, og det er nok derfor så mange uttrykker sin medfølelse. Det blir lettere å vise medfølelse når man møter en slik åpenhet.

For min egen del betyr det nok en del at jeg har en liten gutt, født bare en måned etter Tille. Og denne sykdommen kunne like godt ha rammet vårt barn, vi vet jo ikke hva slags gener vi er bærere av. Uansett så tror jeg at vi har godt av å få åpnet øynene våre, både når det gjelder en liten svensk gutt med en uhelbredelig sykdom, og ei lita jente i Bangladesh som blir syk fordi hun ikke har rent vann. Vi har godt av å se at livet er dyrebart og ingen selvfølge. Og forhåpentligvis gjør dette noe mer enn å bare berøre oss følelsesmessig. Kanskje vi kan bli flinkere til å vise omsorg for dem som lider, både her hjemme og ute i verden?

90-tallets helter er tilbake!

2006-04-29T18:08:00.000+02:00

Jeg har nettopp hatt bursdag, og da vanker det gjerne noen gaver. Mine tre sønner hadde kjøpt(muligens med litt hjelp fra pappaen) den nyeste plata til DumDum Boys.

Jeg har nok aldri vært av de mest oppdaterte på musikkfronten, men DumDum Boys har vært en del av livet mitt siden jeg fikk "Splitter Pine" (på LP) til jul i 1989. Eller kanskje litt lenger, for min storesøster hadde den første LP'en de gav ut, "Blodig alvor na na na na na".

DumDum Boys er vanvittig kul musikk. Og så liker jeg så godt tekstene. Det er så mange nye og geniale måter å uttrykke seg på.

Så i går var det bare å sette seg ned i sofaen med "Gravitasjon" på øret og tekstene på øyet. Og her er noen finurlige smakebiterå tygge på:

"jeg vil leve i nuet men jeg kom litt for sent"

"på rygg ser du ikke lenger ned"

"når du har sett sola før så ler du av litt regn"

Så gaven til mor var midt i blinken!

Om å føle seg hjelpeløs

2006-04-27T22:43:00.000+02:00

Så er jeg i gang... Jeg har latt meg lure inn i bloggernes verden! Og det første som slår meg er: Jeg er jo helt hjelpeløs! Får ikke til det jeg vil! Og når jeg klikker Help, innser jeg at engelskkunnskapene mine er på et så lavt nivå at det ikke hjelper meg det grann. Ikke nok med at jeg må ha det inn med teskje, jeg må rett og slett ha det inn med norsk teskje...

Jeg er i grunnen mest glad i å gjøre det jeg vet jeg kan. Å prøve nye ting er liksom ikke helt min greie. I hvert fall ikke når andre ser på. Og meningen med en blogg er vel nettopp at andre skal se den...

Trøsten min er at jeg i morgen skal treffe min gode venn Randi. Hun er den jeg kjenner som har lengst erfaring som blogger. Hun kan sikkert hjelpe meg og veilede meg i den hittil ukjente bloggverdenen. Og hvis ikke? Vel, da kan jeg jo bare slette hele greia! For jeg har om ikke annet funnet ut hva jeg skal gjøre for å slette hele bloggen. Så helt hjelpeløs er jeg da ikke!