Å love for mye

Det er ikke alle løfter som er like lette å holde. Og når kampen om regjeringsmakt skal kjempes, er det lett å love noe som ikke er særlig realistisk å gjennomføre. Hørte på TV2-nyhetene i kveld at regjeringen Stoltenberg ikke var kommet helt i mål når det gjaldt løftet om 10 000 nye hender i eldreomsorgen. Litt senere kom det fram at regjeringen hadde lovet 10 000 nye årsverk i eldreomsorgen. Etter litt enkel hoderegning kom jeg fram til at regjeringen ville ansette 10 000 pleiere med bare én hånd. Det er lett å tenke seg at mennesker med bare én hånd velger andre yrker enn omsorgsyrker, og jeg er i tvil om det i det hele tatt finnes 10 000 voksne mennesker i Norge som bare har én hånd. Så når det i denne nyhetssaken kom fram at regjeringen hadde klart å fylle 4 400 av disse stillingene, synes jeg det var intet mindre enn imponerende. Men i valgkampen som skal utspille seg i løpet av 2009 håper jeg for politikernes del at de velger å gi løfter som er litt enklere å innfri.

Ønske for jula 2009

Julaften er vel overstått, og alle gavene er pakket opp. I vårt velstandssamfunn er det gjerne slik at det er vanskelig å komme på noe å ønske seg til jul. Ofte er det slik at jeg først etter jul kommer på hva jeg egentlig skulle ha ønsket meg til jul. Og så, når neste jul nærmer seg, har jeg glemt hva det var jeg skulle ønske meg. Fram til nå har jeg ikke vært smart nok til å skrive det ned. Men i dag kom jeg på hva jeg skal ønske meg til neste jul: En kombinert mobiltelefon og lommebok. Enten mobil med innebygd lommebok eller lommebok med innebygd mobil. Det avhenger om man foretrekker å handle på El-kjøp eller Reisemagasinet. Men det hadde vært så greit om det gikk an å ringe til lommeboka når man ikke husker hvor man la den. Sånn som i dag . . . Kom 15 min. for sent på jobb - og har fremdeles ikke funnet lommeboka. Hadde vært utrolig greit å bare ringe den . . . Hadde jeg bare vært smart nok til å ønske meg en slik til jul.

Når bare seier er godt nok

I kveld kom jeg inn på badet mens Simon holdt på med kveldsstellet.

"Mamma, er ikke du glad for at jeg vant kappløpet?" spurte han.

Vår familiehverdag består av en uendelig rekke kappløp. For oss voksne kan livet noen ganger fortone seg som et kappløp med tiden. Guttene, spesielt Simon og Andreas, har kappløp i mange av dagliglivets handlinger, f.eks. hvem som er raskest til å kle på seg, eller hvem som kommer først ut til bilen. Jeg var derfor nødt til å spørre Simon hvilket kappløp han snakket om denne gangen.

"Det derre kappløpet med egget, vet du," svarte han.

Fremdeles forstod jeg ikke hvilket kappløp han snakket om.

"At det var akkurat jeg som kom først fram til egget da alle sædcellene svømte om kapp," forklarte Simon.

Hvis det er noe jeg er glad for, så er det at akkurat Simon vant det kappløpet. Så det måtte jeg selvfølgelig fortelle poden. Og jeg forstod hva dagens undervisning på skolen hadde dreiet seg om.

"Og så kom Andreas på andreplass og Erlend på tredje plass," fortsatte Simon.

Så måtte jeg forklare at det var tre forskjellige kappløp, og at de hadde vunnet hvert sitt løp.

Det kan jo være godt for noen og enhver å tenke på, når man føler at livet byr på flere nederlag enn seire, at i livets viktigste kappløp, da det virkelig gjaldt, da bare seier var bra nok, da det faktisk var vinn eller forsvinn, da var vi alle vinnere!

Mens jeg venter i spenning

I dag er jeg hjemme. Jeg skulle egentlig vært i praksis på en skole på Hånes. Men Andreas var så pjusk på morraen, bleik og ekkel i magen. Så jeg fant ut at det var best å vente litt hjemme og se om det snart gikk over, eller om det ble verre. Det er jo ikke så gøy å sende en nesten-6-åring på bussen til skolen når han ikke føler seg god. Han er ennå ikke der at han synes det er deilig å være hjemme fra skolen...

Det gikk en snau time fra han egentlig skulle gå ut døra, til jeg var svært takknemlig for at jeg ikke hadde sendt ham ut av den døra. For da kastet han opp, ikke litt, men halve bøtta full. Stakkars liten:( Men nå sitter han i sofaen og spiller på Nintendoen sin og har det riktig så greit.

Så mens jeg venter i spenning på om det blir han eller en annen i familien som er neste til å fylle bøtta, får jeg benyttet anledningen til å blogge litt.

Ønsker alle mine millioner lesere over hele verden en riktig god dag;)

Bare som et lite apropos...

...til forrige innlegg.
Jeg gjorde som Mari, og gikk inn på Blogpatrol for å se hvilke søkeord som var brukt for å komme til min blogg.

Her er hva jeg fant:

bruksanvisninger+leser ikke (Google)

åssen tenner menn kvinner (Google)

helsesøster, blogspot (Google)

sokker og undertøy sammen (Google)


Så hvis dette er temaer dere ønsker å vite mer om, vil altså Google anbefale min blogg:)

Vær forsiktig, lille hånd, hva du gjør...

Slik lød en barnesang som jeg ikke lærte på søndagsskolen, men som visstnok veldig mange andre lærte der. Teksten som fulgte var: "For vår Gud i himlen der, Han ser ned på jorden her. Vær forsiktig, lille hånd, hva du gjør!" Og det var visst flere vers. På denne måten skulle små barn skremmes fra å gjøre noe galt. Jeg har i mine 18 år som deltaker i diverse kristne sammenhenger heldigvis aldri opplevd at denne sangen blir sunget, annet som et skrekkens eksempel på hvordan det var før i tiden.

Grunnen til at jeg trekker fram denne sangen nå, er at det har gått opp for meg at jeg må være litt forsiktig i forhold til hva jeg skriver her på bloggen. Jeg har i og for seg alltid visst at hvem som helst kan lese det jeg skriver. Samtidig har jeg tenkt at det er vel ikke så mange som finner veien til akkurat min blogg. Men plutselig gikk det opp for meg at det faktisk kan være flere enn jeg tror.

En dag for noen uker siden bedrev jeg litt nettsurfing. Jeg var inne på min manns brukerområde. Siden jeg ikke visste at han hadde min blogg i sine "Favoritter", skrev jeg inn adressen på bloggen min i adresselinjen, trodde jeg. Det viste seg at jeg hadde skrevet det inn i Google-søkefeltet i stedet... I stedet for å komme til bloggen min, fikk jeg derfor vite hvor Google fant denne nettadressen. Blant treffene jeg fikk, var en link til bloggen min i en lysbildeserie om blogging. Den var laget av en på Høgskulen i Volda, som et eksempel på at husmødre blogget. Jeg tror neppe det har vært en voldsom pågang på bloggen min etter dette, og jeg vet heller ikke i hvilken sammenheng denne lysbildeserien er blitt brukt. Men det var jo litt morsomt at vedkommende hadde funnet frem til akkurat min blogg i jungelen av husmødreblogger.

Nå er det ikke slik at jeg har skrevet noe jeg ikke kan stå inne for eller jeg ikke vil at andre skal vite, såpass oppegående er jeg. Likevel ble det en liten vekker. Heldigvis skriver jeg stort sett om meg selv og mitt eget liv, så det vil i tilfelle være meg selv det går ut over. Så dere som håper på litt snuskete sladder og intime betroelser får se dere om etter en annen blogg... Og dere som blogger selv: Vær forsiktig, lille blogger, hva du skriver....

Ny jobb og nytt semester

I skrivende stund er jeg akkurat i gang med tredje semester av helsesøsterutdanningen. Sitter på biblioteket på Høgskolen i Telemark i Porsgrunn, og lengter hjem... Skal i gang med lesingen nå, men på et eller annet underlig vis er det så mye annet som frister mer. Rare greier egentlig.

I tillegg har jeg akkurat startet i ny jobb. Dette skoleåret skal jeg jobbe som helsesøster i Evje og Hornnes kommune i 40 % stilling. Der skal jeg jobbe med småbarn i alderen 0-5 år, elever i videregående skole og helsestasjon for ungdom. Det er veldig spennende og utfordrende i bøtter og spann... Også så gøy!

Det blir en travel høst. Snart skal jeg ha praksis, og da skal jeg jobbe 4 dager i uken på praksisstedet, i tillegg til en dag i uken på Evje. Så for første gang i mitt liv skal jeg se hvordan det er å kombinere full jobb og familie.

Andreas har begynt på skolen, og det er selvfølgelig veldig stas. Men nå er det to gutter som skal motiveres til å gjøre lekser, og det kan kreve en liten dose tålmodighet. Denne uka er det pappa som må klare det alene.

Erlend har begynt i ny barnehage denne høsten, og det ser heldigvis ut til å gå fint. Nå har vi kortere vei til barnehagen, og bare to steder å forholde oss til, nemlig skolen og barnehagen. Forrige skoleår hadde vi skolen og to barnehager, så det er absolutt en forbedring.

Simon går nå i tredje klasse, og begynner virkelig å bli stor gutt. Det føles litt rart å ha to skolebarn, og litt vemodig at tiden går så fort. Samtidig er det jo litt deilig når guttene gror til og blir mer selvstendige.

Vi har også fått et nytt familiemedlem i løpet av sommeren. Endelig har vi fått en jente til i huset! Katten Pepper ble innlemmet i familien for en drøy måned siden, og fyker rundt i huset som en sort tornado. Til og med Hans, som ikke har vært så glad i katter tidligere, synes det er stas. Og jeg, som alltid har ønsket meg katt, er veldig godt fornøyd. Så lettelsen var stor da katten overlevde hoggormbitt som den fikk på hytta da vi hadde hatt den i en uke. Forhåpentligvis har den nå lært at det ikke er særlig smart å leke med hoggormer.

Jepp - dette var en liten oppdatering på livet mitt. Det er sikkert ikke mange som leser dette - de få som av og til gjestet bloggen min har vel gitt opp for lengst.

Men skulle noen titte innom - så vil jeg gjerne ønske dere en riktig god høst! Så skal jeg prøve å bli litt flittigere på bloggefronten:)

Å føle seg gammel - del 2

I dag var jeg hos optikeren og hentet mine nye briller - med progressive glass. Som om ikke dette er nok i seg selv, fikk jeg med meg en brosjyre om progressive briller. Jeg åpner og starter å lese:

"Øynene forandrer seg gjennom hele livet. Når du nærmer deg midten av 40-årene, vil du begynne å få problemer med å lese liten skrift..."

Dette betyr at øynene mine har startet aldringsprosessen minst 10 år for tidlig. Får håpe ikke dette gjelder hele meg...

Å føle seg gammel

Jeg er nå i en fase der alderen begynner å sette sine spor, uten at jeg nødvendigvis føler meg så veldig gammel. Det er allerede flere år siden jeg nappet ut det første grå håret. Rynkene begynner å tegne seg i ansiktet, og tyngdekraften blir mer og mer tydelig. For noen uker siden oppdaget jeg et grått hår i øyenbrynene. Det blir stadig flere og flere tegn på at ungdomstiden er forbi. Men det er ingen av disse synlige tegnene på alderdom som har gitt meg en så sterk følelse av å være gammel som denne episoden jeg opplevde på jobb for en liten tid tilbake:

Jeg hadde nattevakt sammen med en yngre kollega. De fleste pasientene sov godt og smertefritt, og vi ble sittende og prate om løst og fast, slik man gjerne gjør i sene og rolige nattetimer. Så sier min unge kollega: "Jeg så noe morsomt på Facebook - ja, Facebook, det er en sånn internett-greie..."

Gjett om jeg følte meg gammel?

Tiden går - Cecilie består!

Godt nyttår!

Kanskje noen trodde at jeg hadde lagt inn blogg-årene for godt? Tipper det ikke er så mange som gidder å titte innom bloggen min lenger (som om det noen gang har vært mange...)

Livet fyker av gårde, og jeg ser til min forskrekkelse at det er over tre måneder siden forrige innlegg! Med jobb, studier og fire gutter som skal ha sitt, så blir det ikke så mye fritid. Men selv om det kan bli litt slitsomt iblant, så føler jeg meg utrolig heldig.

Eksamen for første semester er bestått - og vi er i full gang med nye oppgaver. Føler jeg skal bli en tiger til å skrive oppgaver etterhvert... Når jeg er hjemme, blir det ganske mye jobbing, ettersom jeg da må ta igjen for den uka jeg har vært borte. Eller, rettere sagt, jeg setter opp turnusen slik at jeg har fri de ukene jeg er på skolen, og så blir det desto flere vakter de ukene jeg er hjemme. Men nå har Erlend fått en dag ekstra i barnehagen, og har nå 80% plass, så nå er det litt lettere å få tid både til jobb og studier.

I morgen går turen til Porsgrunn igjen, og jeg er veldig spent på hvem som skal bli syk denne gangen. Hver gang jeg skal reise, blir en av guttene syk enten søndag kveld eller natt til mandag. Da er det ekstra gøy å reise...

Ha en super uke!

Juhuuuuu!

Første oppgave på helsesøsterutdanningen er bestått!

Da var det vel bare ca 15 oppgaver igjen...

Endelig!

Hurra, nå har jeg endelig blitt bestemor. Seks søte små fisker svømmer rundt i vårt nyinnkjøpte akvarium. Foreløpig har fire av dem fått navn; Simon, Andrea, Petter og Rebekka.

Akvariet var en hyggelig overraskelse som ventet meg da jeg kom hjem fra Porsgrunn. Det beste av alt er at Hans har lovet at han (og eventuelt de andre gutta) skal ta all jobben med det. Så jeg blir nok som besteforeldre flest: koser meg med barnebarna, men slipper unna oppdragelsen og andre ubehageligheter.

Er de ikke skjønne?

Tilbake til studentlivet

Da var det plutselig over en måned siden sist innlegg... Skoleåret er i full gang, og ukene flyr. Nå er jeg tilbake på skolebenken igjen, og skjønner at jeg ikke skal få fritidsproblemer de neste to årene... Men det er faktisk veldig gøy! Jeg har absolutt ikke hatt lyst til å studere mer, syntes de tre årene da jeg tok sykepleien var både krevende og slitsomme. Med masse pensum og travle dager i praksis, gikk jeg med konstant dårlig samvittighet for alt det jeg ikke fikk lest.

Det kan jo ha noe med at jeg faktisk begynner å bli voksen, men nå synes jeg det er fantastisk gøy å få undervisning, å få sette seg ned og lese, og faktisk er det ikke så verst å skrive oppgave heller. Det er veldig mye spennende vi skal gjennom i løpet av disse to årene, og det skal nok heller ikke mangle utfordringer. Blant annet skal vi til våren spille inn dvd med såkalt "foreldreveiledning" der hver enkelt skal være veieleder i 10 minutter. Dette skal vi få tilbakemeldinger på i grupper. Tenk å se seg selv og høre sin egen stemme i 10 minutter. Det kommer til å bli helt forferdelig. Men det blir sikkert nyttig også, håper jeg...

Ettersom jeg er borte fra mandag til fredag hver tredje uke, er det Hans som regjerer hjemme. Nå skal det innrømmes at Hans alltid har vært flink å bidra hjemme, men i og med at jeg har jobbet minst de siste 7 årene, er det nok jeg som har gjort mest. Det føles litt rart å gi fra seg kontrollen, men jeg vet jo at Hans mestrer det til fulle. Da jeg forrige fredag ettermiddag kom hjem etter fem dager i Porsgrunn, var huset strøkent og nesten ferdig rengjort! Det er mannen sin det!

Det føles rart å være borte fra familien. Likevel må jeg si at det går utrolig greit. Vi er faktisk sju studenter fra Kristiansand, og seks av oss bor sammen. Første uka var vi "bare" fem i ei campinghytte. Sist uke var vi seks i en 35 kvm leilighet på samme campingplass. Der var det eget bad, så det var litt luksus, men ellers føltes det nesten som da vi i ungdommen var på leir, med dusjkø og dokø og tannpussekø. Men kjemien er på plass, og vi har allerede blitt godt kjent.

Simon er begynt i andre klasse, Andreas går nå siste året i barnehage, og Erlend er begynt i barnehage. Det har vært mange tårevåte og høylytte avskjeder i Erlends barnehage, men nå går det heldigvis greit.

Må bare fortelle en liten historie om Simon. En dag Hans hentet ham på SFO, spurte Simon om han kunne få ta med seg en padde hjem, for han hadde en i lomma. Dette sa Hans ja til. Da de kom hjem, viste det seg at Simon hadde 17 små padder i bukselommene:)

Å leve i dataspill-perspektiv

På en parkeringsplass i Danmark gir jeg mine to eldste sønner en overhøvling. På vei inn i butikken løp Andreas (snart 5)ut rett foran en bil i fart, og da vi kom ut igjen, var det Simon (snart 7)som var like ved å bli påkjørt.

Andreas spør forundret: "Er det farlig å dø?"

Jeg tar et lite øyeblikks betenkningstid, mens jeg vurderer hva slags svar jeg skal gi, enten "Nei, det er ikke farlig, da kommer du til himmelen, men det er så trist for alle oss som er glad i deg å miste gutten vår" eller "Ja, det er veldig farlig". Jeg tenker tilbake til da en av guttene i gata der jeg vokste opp gikk rundt og sa "Det er farlig å dø" jevnt og trutt.

Hans kommer meg i forkjøpet: "Ja, det er veldig farlig å dø"

Andreas spør igjen, om mulig enda mer forundret: "Mister vi alle livene våre da?"

Oppgaven blir derfor å forklare min dataspillskadde sønn at vi faktisk bare har ett liv, og at vi ikke får flere hvis vi dør. Vi kan heller ikke trykke på av-knappen for senere å fortsette der vi lagret sist...

Det er jammen ikke lett å forstå seg på livet og døden, særlig ikke når man lever i dataspill-perspektiv.

Jepp, jeg klarte det!

I siste ordinære opptaksrunde klarte jeg det: Jeg kom inn på helsesøsterutdanningen! Så nå skal jeg tilbringe ca. 1 uke hver måned i Porsgrunn, der jeg skal lære å sette vaksiner og veie småbarn og prevensjonsveilede tenåringer og sikkert en haug med enda viktigere ting. Og om 2 år kan jeg kalle meg helsesøster (hvis jeg har bestått de nødvendige eksamenene).

Jeg er i grunnen ganske stolt - det var 170 søkere til 30 plasser, og jeg ble en av de heldige vinnerne:) Gjett om jubelen stod i taket! Da betyr det ingenting at jeg havnet langt baki leksa på helsesøsterutdanningen i Stavanger...

Jippi!!!

Sommerferie!

Sommeren er her - og selv om det er dårlig vær, koser vi oss i ferien! Det kommer nok ikke til å skje så mye på bloggen de nærmeste ukene (det har det jo heller ikke gjort de siste ukene).

Storesøster har bursdag i dag - gratulerer med dagen, Elisabeth!

Å følge noen til døra

Jobben min som sykepleier er mangfoldig. Selv om de fleste tenker på rompevasking når de hører ordet sykepleier, så er det bare en liten del av jobben. Men jeg skal ikke gå inn på alle detaljene nå.

Det som kanskje er mest spesielt med yrket mitt, er å være til stede når et menneske dør. Kanskje ikke alle sykepleiere opplever dette, men i løpet av utdannelse og yrkeskarriere opplever nok de fleste å være nær mennesker som dør eller er nær ved å dø.

Det å være der når et menneske dør, er en spesiell opplevelse. Selv om jeg har opplevd det en del ganger, blir det aldri en vane. Det er ikke like skremmende som jeg hadde trodd, som oftest skjer det stille og rolig, ved at vedkommende gradvis blir dårligere, og så til sist slutter å puste.

For noen dager siden døde en eldre kvinne som jeg hadde ansvaret for. Det var ingen pårørende til stede, for selv om dødsfallet forsåvidt var ventet, skjedde det nokså plutselig. Og det er ikke alle som har stor nok familie til å ha døgnbemanning ved sykesengen. Jeg pleier å si at det viktigste er ikke at pårørende er til stede i dødsøyeblikket, men at de har vært til stede gjennom livet og også gjennom sykdomsforløpet.

Man vet lite om hva den døende opplever i det øyeblikket vedkommende dør, for det er ikke så mange som kan fortelle dette. Men mange som har vært "innom" på den andre siden, og så blitt gjenopplivet forteller at de har sett lys eller lysende skikkelser, og at de hører mye av det som blir sagt rundt dem. Forskere tror dermed at hørselen er den siste sansen som dør, og at den døende muligens kan høre i flere minutter etter at hjertet har sluttet å slå. Lyset som mange av de "gjenopplivede" har sett, blir ofte forklart med oksygenmangel i hjernen spiller sansene et puss, slik at man på en måte hallusinerer. Men det er egentlig umulig å vite hva et menneske virkelig opplever i dødsøyeblikket.

Jeg var veldig glad at jeg var til stede da denne kvinnen døde. Jeg holdt på å gi henne medisiner intravenøst, og disse måtte gis over et visst tidsrom, så jeg stod inne på rommet hennes. Jeg fuktet munnen hennes med litt vann på en bomullsdott, for hun pustet med åpen munn, og ble tørr i munnen. Plutselig merket jeg at åndedrettet ble annerledes; hun hadde pustet ujevnt og overflatisk i mange timer, men det var likevel en merkbar endring. Litt lengre intervaller mellom hvert åndedrag, og hun fikk litt dårligere farge i ansiktet. Jeg vurderte om jeg skulle løpe inn på vaktrommet og ringe pårørende, men jeg visste at de hadde lang vei til sykehuset, og antakelig ikke ville rekke fram. Så jeg satte meg ned på en stol ved siden av sengen hennes, og holdt hånden hennes i min, og bare et par minutter senere var det over. Da visste jeg at hvis jeg hadde valgt å gå for å ringe, hadde denne kvinnen vært alene da hun døde. Mens nå hadde jeg i stedet fått følge henne til døra. For henne er det ikke sikkert at det betydde så mye at jeg var der. Hun hadde vært bevisstløs i flere timer, så det er langt fra sikkert at hun registrerte at jeg var der. Men det betyr mye for oss som er igjen. For meg er det godt å være til stede i stedet for å komme inn på rommet og finne pasienten død. Og da jeg få minutter etter dødsfallet ringte til datteren, var det godt for henne å vite at moren ikke var alene da hun døde, og jeg kunne fortelle at det skjedde stille og rolig.

Jeg kommer i en spesiell sinnsstemning etter en slik hendelse. Jeg blir stille, litt høytidsstemt på en måte, og veldig tankefull. Det er vemodig når noen forlater livet, selv om det er forventet og kanskje også godt at vedkommende får slippe lidelsene. Likevel er det noens mor eller far, søster eller bror, bestemor eller bestefar, datter eller sønn, tante eller onkel, nabo eller venn. Det er nesten alltid noen som sitter igjen med en stor sorg. Det er et liv som er over, et verdifullt menneske har reist til den andre siden. Jeg blir minnet om at alle som lever en gang skal dø, og det gjelder også meg selv og mine kjære.


Selv om jeg blir både trist og litt filosofisk, blir jeg samtidig minnet om at livet må gå videre. Jeg har andre pasienter å ta meg av, og overfor dem må jeg være profesjonell og upåvirket av det som har hendt. På en måte kan det være litt godt, da slipper jeg jeg å dvele så mye ved det som har hendt. Likevel betyr det at jeg ofte tar med meg disse tankene hjem etter jeg er ferdig på jobb. Og selv om jeg etterhvert glemmer navn og diagnoser, sitter ansiktet, rommet og måten det skjedde på igjen. Å følge noen til døra, den aller siste døra, er en opplevelse som gjør noe med meg, både som menneske og sykepleier.

Årets første bad!

I helga var jeg på leir på Havglimt sammen med Simon og Andreas. Egentlig skulle svigermor hatt med seg guttene på leiren, men hun ble syk. Så da måtte mor steppe inn som vikar.

Jeg har vært på Havglimt mange ganger før, men de fleste gangene har det vært i september eller oktober. Da har det vært nokså surt og kaldt. Men denne gangen var det noe annet; sol og helt vindstille. Det var nesten så det ble litt for mye av det gode til tider.

Men bading ble det! Jeg var sikker på at vannet var iskaldt, og var slett ikke særlig høy i hatten da jeg lovet Andreas å bli med og bade. Men jeg fikk meg en positiv overraskelse - vannet må ha holdt 18-20 grader, så det var faktisk deilig med en liten dukkert. Dessverre var det en del brennmaneter, så det ble ikke så mye svømming.

Men jeg tror det er en stund til det går an å bade her i Kirkekilen. Slik så det nemlig ut i forrige uke da brennmanetene hadde slektsstevne her, så det tar vel sin tid før det er mulig å stikke tåa i sjøen uten å brenne seg.

Bruksanvisninger

Jeg er en stor fan av bruksanvisninger. Ikke på den måten at jeg setter meg ned og leser bruksanvisninger når jeg skal kose meg, men når jeg får noe nytt, så leser jeg bestandig bruksanvisningen før jeg begynner å bruke nyanskaffelsen. Dette er visst ganske sjeldent. Jeg tror det er flere som har bruksanvisningsfobi.

En annen side som jeg digger med bruksanvisninger, er at de gjør meg i stand til å gjøre ting jeg ellers ikke ville ha fått til. Det er for eksempel ingen sak å montere flatpakkede møbler hvis man bare har en god bruksanvisning.

Men noen ganger kan bruksanvisningene være altfor detaljerte og forklare de enkleste ting på en måte som gjør at man tror at bruksanvisningsforfatterne anser oss bruksanvisningslesere som komplett evneveike. Og andre ganger kan man begynne å lure på om bruksanvisningsforfattere totalt mangler evnen til å forstå sammenhenger.

For å ta en illustrasjon på det siste. For en uke siden måtte vi kjøpe ny tørketrommel. Da vi hadde pakket ut tørketrommelen av all emballasjen (som forresten fylte en hel søppelsekk), og satt den på plass på vaskerommet, kastet jeg meg over bruksanvisningen som jeg hadde funnet inni selve trommelen. Etter en kort innledning, står det nøye forklart hvordan man skal pakke ut tørketrommelen av emballasjen. Dette er jo et problem man var helt nødt til å løse for i det hele tatt å finne frem til bruksanvisningen. Og 9 (!) sider senere står det hvordan man skal åpne døren til trommelen, som man jo også var nødt til å åpne for å få tak i bruksanvisningen.

Kjære dere der ute som jobber med å skrive og plassere bruksanvisninger: Dette er for svakt! Eier dere ikke yrkesstolthet? Er det rart at det er mange som ikke gidder å lese bruksanvisninger? Fortsetter dere på denne måten, kommer jeg snart til å titulere meg som ex-bruksanvisningsleser.

En god følelse

I går kveld var jeg på "sykkeltur" i kjellerstua, på min trofaste trimsykkel. Hans var ute, men kom hjem i 22-tiden. Da var jeg nesten ferdig med kveldens treningsøkt, og svetten rant.

Hans: "Skal jeg si deg noe kjipt?"
Cecilie: "Ja"
Hans: "Det er skikkelig kjipt. Vil du jeg skal si det?"
Cecilie: "Ja, du må vel si det"
Hans: "Vi har ikke vann"

Vannet var borte, for rørene skulle visst spyles. Og det skulle ikke komme tilbake før kl. 06. Så da var det fram med våtserviettene og foreta full kroppsvask ved hjelp av dem. Gjett om jeg følte meg som et nytt menneske etterpå?

Har forresten glemt å annonsere vinneren av forrige quiz (det med støvsugeren, jeg vet det er lenge siden). Riktig svar var 4 uker - og min kjære søster er verdig vinner av konkurransen. Premie skal snart være underveis både til Elisabeth og til Anette som vant første quiz.