Årets første bad!

I helga var jeg på leir på Havglimt sammen med Simon og Andreas. Egentlig skulle svigermor hatt med seg guttene på leiren, men hun ble syk. Så da måtte mor steppe inn som vikar.

Jeg har vært på Havglimt mange ganger før, men de fleste gangene har det vært i september eller oktober. Da har det vært nokså surt og kaldt. Men denne gangen var det noe annet; sol og helt vindstille. Det var nesten så det ble litt for mye av det gode til tider.

Men bading ble det! Jeg var sikker på at vannet var iskaldt, og var slett ikke særlig høy i hatten da jeg lovet Andreas å bli med og bade. Men jeg fikk meg en positiv overraskelse - vannet må ha holdt 18-20 grader, så det var faktisk deilig med en liten dukkert. Dessverre var det en del brennmaneter, så det ble ikke så mye svømming.

Men jeg tror det er en stund til det går an å bade her i Kirkekilen. Slik så det nemlig ut i forrige uke da brennmanetene hadde slektsstevne her, så det tar vel sin tid før det er mulig å stikke tåa i sjøen uten å brenne seg.

Bruksanvisninger

Jeg er en stor fan av bruksanvisninger. Ikke på den måten at jeg setter meg ned og leser bruksanvisninger når jeg skal kose meg, men når jeg får noe nytt, så leser jeg bestandig bruksanvisningen før jeg begynner å bruke nyanskaffelsen. Dette er visst ganske sjeldent. Jeg tror det er flere som har bruksanvisningsfobi.

En annen side som jeg digger med bruksanvisninger, er at de gjør meg i stand til å gjøre ting jeg ellers ikke ville ha fått til. Det er for eksempel ingen sak å montere flatpakkede møbler hvis man bare har en god bruksanvisning.

Men noen ganger kan bruksanvisningene være altfor detaljerte og forklare de enkleste ting på en måte som gjør at man tror at bruksanvisningsforfatterne anser oss bruksanvisningslesere som komplett evneveike. Og andre ganger kan man begynne å lure på om bruksanvisningsforfattere totalt mangler evnen til å forstå sammenhenger.

For å ta en illustrasjon på det siste. For en uke siden måtte vi kjøpe ny tørketrommel. Da vi hadde pakket ut tørketrommelen av all emballasjen (som forresten fylte en hel søppelsekk), og satt den på plass på vaskerommet, kastet jeg meg over bruksanvisningen som jeg hadde funnet inni selve trommelen. Etter en kort innledning, står det nøye forklart hvordan man skal pakke ut tørketrommelen av emballasjen. Dette er jo et problem man var helt nødt til å løse for i det hele tatt å finne frem til bruksanvisningen. Og 9 (!) sider senere står det hvordan man skal åpne døren til trommelen, som man jo også var nødt til å åpne for å få tak i bruksanvisningen.

Kjære dere der ute som jobber med å skrive og plassere bruksanvisninger: Dette er for svakt! Eier dere ikke yrkesstolthet? Er det rart at det er mange som ikke gidder å lese bruksanvisninger? Fortsetter dere på denne måten, kommer jeg snart til å titulere meg som ex-bruksanvisningsleser.

En god følelse

I går kveld var jeg på "sykkeltur" i kjellerstua, på min trofaste trimsykkel. Hans var ute, men kom hjem i 22-tiden. Da var jeg nesten ferdig med kveldens treningsøkt, og svetten rant.

Hans: "Skal jeg si deg noe kjipt?"
Cecilie: "Ja"
Hans: "Det er skikkelig kjipt. Vil du jeg skal si det?"
Cecilie: "Ja, du må vel si det"
Hans: "Vi har ikke vann"

Vannet var borte, for rørene skulle visst spyles. Og det skulle ikke komme tilbake før kl. 06. Så da var det fram med våtserviettene og foreta full kroppsvask ved hjelp av dem. Gjett om jeg følte meg som et nytt menneske etterpå?

Har forresten glemt å annonsere vinneren av forrige quiz (det med støvsugeren, jeg vet det er lenge siden). Riktig svar var 4 uker - og min kjære søster er verdig vinner av konkurransen. Premie skal snart være underveis både til Elisabeth og til Anette som vant første quiz.

Høvdingen ruler!

Onsdag var en stor dag - da spilte Simon sin første fotballkamp. Hele familien Hodne stilte mannsterke for å se kampen. I tillegg hadde vi og en annen familie ansvar for å stå i kiosken og selge vafler og kaffe. Jeg følte i grunnen at det var starten på en lang periode der en del av tiden vår skal gå med til nettopp dette: Å kjøre til og fra fotballkamper, heie og selge vafler og drive med dugnadsarbeid av forskjellig art. Med tre gutter på rad og rekke, må vi vel kanskje se i øynene at vi kommer til å tilbringe atskillige timer i den sure vinden på Hæstadsletta, som er Høvdingens hjemmebane.

Det var stor stas på Hæstadsletta. Høvdingens gutter 7 spilte mot Randesunds gutter (og jenter) 7. Og siden det er slik i barneidretten at vi ikke skal telle mål (selv om alle ungene er veldig opptatt av å holde tellingen), så trenger jeg ikke å oppgi resultatet. Men Høvdingen hadde desidert flest nettkjenninger, og det var vill jubel blant gutta i blå drakter.

Så er det utrolig sjarmerende når det ikke er nok drakter til alle, og den som skal ut av banen må gi drakta si til den som skal på når det er spillerbytte. For ikke å snakke om når to av spillerne på det ene laget blir stående igjen og snakke på den ene delen av banen mens motstanderne scorer på den andre. Eller når keeperen legger seg ned når det tar lang tid mellom hver gang innsatsen hans behøves. Eller at han som scorte flest mål spilte i fløyelsbukser:)

Simon oppsummerte kampen slik: "Det var veldig gøy, selv om jeg ikke hadde ballen mer enn kanskje ett minutt. Og vett du noe, mamma, de på Randesund sa at Høvdingen suger. Men det er ikke sant, for Høvdingen ruler."

Om verdensveven og overraskelser

Jeg har den siste tiden fått et lite innblikk i hvor fort informasjonen flyter på verdensveven. Jeg har jo trodd at det bare er vennene mine og familien min som leser bloggen min. Selv om jeg vet at det selvfølgelig kan dumpe innom noen jeg ikke kjenner, har jeg tenkt at de sikkert ikke lese noe videre når de ser at det bare er en kjip husmor-blogg.

Det som da har skjedd siden siste innlegg, er at min kjære mann har fått pepper på jobben av en kvinnelig kollega fordi han bare vasker sitt eget tøy. . . I tillegg har visst Hans' kollega Årstein, som har link til Hans' blogg, som har link til min blogg, fått tilbakemelding fra et eller annet menneske om at Hans var en dust som ikke vasket tøy, og at jeg var en dust som kalte det kjærlighet å ikke hevne meg (dette er vel nokså fritt sitert, da). Og egentlig føler jeg vel at mitt innlegg, som egentlig bare skulle beskrive en morsom hendelse, rammet Hans litt mer enn jeg ønsket. For Hans er faktisk veldig huslig, selv om han ikke er så ivrig når det gjelder klesvasken. For eksempel er jeg den første til å innrømme at vi nok ikke hadde hatt en eneste levende plante i huset hvis det ikke hadde vært for Hans.

Men jeg kan nok aldri gjøre dette godt igjen. Sjansen for at de samme "fremmede" leser dette innlegget, er nok liten. Men jeg har likevel lyst til å skrive om en hendelse der Hans kommer litt bedre ut enn i forrige innlegg.

Jeg hadde bursdag på fredag, 32 år er jeg blitt nå. Og så hadde jeg egentlig tenkt å ha et lite selskap med min familie på søndag. Men det viste seg å bli litt vanskelig, for det var i grunnen bare pappa som ikke skulle reise vekk. Så jeg fant ut at det beste nok var å droppe hele feiringen, så kunne vi heller spise litt kake sammen med guttene på selve dagen.

Fredag formiddag gikk jeg så i gang med å bake sjokoladekake. Akkurat da jeg hadde satt kaka i ovnen, kom pappa på overraskelsesbesøk. Det var veldig koselig. Litt senere ringte svigermor, og jeg spurte om ikke hun og svigerfar ville komme og drikke kaffe med oss på ettermiddagen. Og det ville de.

Etter at svigers hadde gått, var det tid for å putte gutta i seng. Siden Hans hadde lovet å lage en bedre middag, gikk jeg med dem på badet. Da ringer det på døra, og der står Terje med en flott orkidé. Jeg blir veldig overrasket, og en smule forvirret. Hvordan i all verden visste han at jeg hadde bursdag? Han kommer inn, og jeg skjønner virkelig ikke tegningen. Mens jeg står der og lurer på hva som egentlig skjer (jeg er nemlig ikke så veldig smart), så sier Hans: "Cecilie, jeg tror du må få lagt guttene, vi skal nemlig ha bursdagsselskap for deg nå!"

Så Hans arrangerte et skikkelig overraskelsesselskap for meg! Han hadde kjøpt inn reker, tilbehør, drikke og dessert og klart å gjemme det unna. Jeg hadde virkelig ikke virkelig ikke den fjerneste anelse. Men snart kom det flere gjester, og det ble en veldig koselig kveld - i hvertfall for "bursdagsbarnet". En bedre bursdagspresang går det vel ikke an å få?

Klesvask og kjærlighet

Her en kveld kom jeg hjem fra et møte i barnehagen. Til min store glede var vaskemaskinen i full sving, og jeg skjønte at det måtte være min mann (eller eventuelt en av mine sønner) som hadde satt den i gang. Vanligvis er det jeg som vasker klær, men det er absolutt kjærkomment med litt hjelp, ettersom skittentøyskorgene våre har en tendens til å koke over.

Med hjertet fylt av takknemlighet løp jeg ned trappene til kjellerstua, der Hans satt og så på en fotballkamp på TV (Hans har forresten fått seg ny blogg, der aktiviteten er en tanke høyere enn på den gamle - prøv linken!). "Så flink du er, tusen takk for at du vasker tøy!" sier jeg. "Ehh, hmmm, jeg føler meg kanskje litt egoistisk," svarer Hans "jeg skulle skynde meg å se på fotballkampen, så jeg la bare inn litt av mitt eget tøy. Det var kanskje noe mer i skittentøyet som kunne vaskes sammen med det?"

For de som lurer: I vaskemaskinen var det tre skjorter og tre t-skjorter, og alle tilhørte selvfølgelig Hans... Og jeg må innrømme at jeg følte en viss skadefryd da jeg så at alt vaskepulveret lå igjen i doseringskammeret (jeg hadde brukt flytende vaskemiddel siste gang jeg vasket).

Da jeg neste dag skulle sette på en ny maskin med tøy (der jeg fylte hele vaskemaskinen med tøy som utmerket godt kunne blitt vasket sammen med det Hans hadde satt på), var selvfølgelig den første tanken som slo meg å ta igjen med samme mynt: Nemlig å boiokotte alt tøyet til Hans. Men så kom jeg heldigvis på bedre tanker. Så selvfølgelig vasket jeg klærne til Hans også. Det må vel være dette som kalles ekte kjærlighet?

Sabotasje i heimen

I dag er det fredag, og rengjøringsdag hjemme hos oss. Verken Hans eller jeg kan betegnes som ordensmenneske, men hele vårt 11 år lange ekteskap har vi gjort rent hver fredag, eller lørdag. Selvfølgelig finnes det unntak, men det skal faktisk litt til for at vi hopper over fredagsrengjøringen.



Å gjøre rent et hus er tidkrevende, i hvert fall når det må ryddes først. Og når man har en sønn på 1 1/2 år, kan det virke som om man aldri blir ferdig. Det er utrolig hvor dyktig en liten krabat kan være når det gjelder å sabotere sin mors gjøremål.



Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke alltid er like flink til å komme tidlig i gang med rengjøringen. I dag måtte vi bare være ute en liten time i det fine været etter at vi hadde fulgt Andreas i barnehagen.



Men jeg fikk til slutt satt i gang med ryddingen. Da vi gikk inn, ble Erlend værende i kjellerstua mens jeg gikk opp for å rydde på badet. Det ble mistenkelig stille nede, og jeg måtte selvsagt gå ned for å sjekke hva poden holdt på med. Jeg ble veldig glad da jeg fant ut at han hadde fått tak i en bok som Simon hadde lånt på skolebiblioteket og revet ut omtrent halvparten av sidene. Så det var bare å finne fram tapen og prøve å få sidene på plass i riktig rekkefølge.



Erlend pleier å ligge til lading et par timer hver dag. I dag var han litt sutrete, så jeg la ham litt tidligere enn vanlig. Men i dag var han selvsagt ferdig ladet etter bare én time. Jeg var nesten ferdig med å vaske badet da alarmen gikk.



Da Simon kom hjem fra skolen, brukte jeg noen minutter på å finne mat til ham. De samme minuttene brukte Erlend godt - han dro ut alle bøkene og bladene i den nederste hylla på rommet til Simon og Andreas, i tillegg til at han dro ut alle de 30 tusjene som jeg nettopp hadde lagt på plass i plastetuiet.



Jeg fikk Simon til å hjelpe meg med å rydde i kjellerstua. I mellomtiden hørte jeg at Erlend klatret opp trappa, og at han lukket seg inne på rommet til Simon og Andreas. Han stod en stund og dunket på døra og ropte på mamma, men jeg ville gjerne bli ferdig i kjellerstua før jeg gikk og hentet ham. Men jeg la merke til at det ble ganske stille der oppe, og skyndte meg opp. Da hadde Erlend tatt ut av klesskapet; alle Andreas sine bukser, t-skjorter, sokker, underbukser og strømpebukser lå utover golvet. Så da var det bare å rydde rommet en gang til.



Men nå var jeg i hvert fall på vakt. Derfor fikk jeg stoppet Erlend før han fikk ryddet ut alt av skuffen med sysaker mens jeg støvsugde på kjøkkenet, og jeg fikk også stanset ham da han begynte å ta ut bøker av bokhylla i stua. Og faktisk lot han CD-platene være i fred i dag. Men all sabotasjen førte definitivt til at dagens rengjøringsprosjekt ble ganske så langvarig.



Siden jeg først skriver om rengjøring, skal jeg dra i gang en rengjørings-quiz (Anette, jeg vet du ikke har fått premien din ennå...)



For noen uker siden var jeg så uheldig å støvsuge en viktig del av Andreas' playmosjørøverskute. Derfor måtte jeg til å lete i støvsugerposen. Vi har sentralstøvsuger, og posen må byttes hver 4. måned, derfor skriver jeg dato på hver gang jeg bytter. Spørsmålet lyder slik: Hvor lang tid tar det for en familie på fem å produsere denne mengden støv? Svaret skal oppgis i antall uker.