Sommerferie!

Sommeren er her - og selv om det er dårlig vær, koser vi oss i ferien! Det kommer nok ikke til å skje så mye på bloggen de nærmeste ukene (det har det jo heller ikke gjort de siste ukene).

Storesøster har bursdag i dag - gratulerer med dagen, Elisabeth!

Å følge noen til døra

Jobben min som sykepleier er mangfoldig. Selv om de fleste tenker på rompevasking når de hører ordet sykepleier, så er det bare en liten del av jobben. Men jeg skal ikke gå inn på alle detaljene nå.

Det som kanskje er mest spesielt med yrket mitt, er å være til stede når et menneske dør. Kanskje ikke alle sykepleiere opplever dette, men i løpet av utdannelse og yrkeskarriere opplever nok de fleste å være nær mennesker som dør eller er nær ved å dø.

Det å være der når et menneske dør, er en spesiell opplevelse. Selv om jeg har opplevd det en del ganger, blir det aldri en vane. Det er ikke like skremmende som jeg hadde trodd, som oftest skjer det stille og rolig, ved at vedkommende gradvis blir dårligere, og så til sist slutter å puste.

For noen dager siden døde en eldre kvinne som jeg hadde ansvaret for. Det var ingen pårørende til stede, for selv om dødsfallet forsåvidt var ventet, skjedde det nokså plutselig. Og det er ikke alle som har stor nok familie til å ha døgnbemanning ved sykesengen. Jeg pleier å si at det viktigste er ikke at pårørende er til stede i dødsøyeblikket, men at de har vært til stede gjennom livet og også gjennom sykdomsforløpet.

Man vet lite om hva den døende opplever i det øyeblikket vedkommende dør, for det er ikke så mange som kan fortelle dette. Men mange som har vært "innom" på den andre siden, og så blitt gjenopplivet forteller at de har sett lys eller lysende skikkelser, og at de hører mye av det som blir sagt rundt dem. Forskere tror dermed at hørselen er den siste sansen som dør, og at den døende muligens kan høre i flere minutter etter at hjertet har sluttet å slå. Lyset som mange av de "gjenopplivede" har sett, blir ofte forklart med oksygenmangel i hjernen spiller sansene et puss, slik at man på en måte hallusinerer. Men det er egentlig umulig å vite hva et menneske virkelig opplever i dødsøyeblikket.

Jeg var veldig glad at jeg var til stede da denne kvinnen døde. Jeg holdt på å gi henne medisiner intravenøst, og disse måtte gis over et visst tidsrom, så jeg stod inne på rommet hennes. Jeg fuktet munnen hennes med litt vann på en bomullsdott, for hun pustet med åpen munn, og ble tørr i munnen. Plutselig merket jeg at åndedrettet ble annerledes; hun hadde pustet ujevnt og overflatisk i mange timer, men det var likevel en merkbar endring. Litt lengre intervaller mellom hvert åndedrag, og hun fikk litt dårligere farge i ansiktet. Jeg vurderte om jeg skulle løpe inn på vaktrommet og ringe pårørende, men jeg visste at de hadde lang vei til sykehuset, og antakelig ikke ville rekke fram. Så jeg satte meg ned på en stol ved siden av sengen hennes, og holdt hånden hennes i min, og bare et par minutter senere var det over. Da visste jeg at hvis jeg hadde valgt å gå for å ringe, hadde denne kvinnen vært alene da hun døde. Mens nå hadde jeg i stedet fått følge henne til døra. For henne er det ikke sikkert at det betydde så mye at jeg var der. Hun hadde vært bevisstløs i flere timer, så det er langt fra sikkert at hun registrerte at jeg var der. Men det betyr mye for oss som er igjen. For meg er det godt å være til stede i stedet for å komme inn på rommet og finne pasienten død. Og da jeg få minutter etter dødsfallet ringte til datteren, var det godt for henne å vite at moren ikke var alene da hun døde, og jeg kunne fortelle at det skjedde stille og rolig.

Jeg kommer i en spesiell sinnsstemning etter en slik hendelse. Jeg blir stille, litt høytidsstemt på en måte, og veldig tankefull. Det er vemodig når noen forlater livet, selv om det er forventet og kanskje også godt at vedkommende får slippe lidelsene. Likevel er det noens mor eller far, søster eller bror, bestemor eller bestefar, datter eller sønn, tante eller onkel, nabo eller venn. Det er nesten alltid noen som sitter igjen med en stor sorg. Det er et liv som er over, et verdifullt menneske har reist til den andre siden. Jeg blir minnet om at alle som lever en gang skal dø, og det gjelder også meg selv og mine kjære.


Selv om jeg blir både trist og litt filosofisk, blir jeg samtidig minnet om at livet må gå videre. Jeg har andre pasienter å ta meg av, og overfor dem må jeg være profesjonell og upåvirket av det som har hendt. På en måte kan det være litt godt, da slipper jeg jeg å dvele så mye ved det som har hendt. Likevel betyr det at jeg ofte tar med meg disse tankene hjem etter jeg er ferdig på jobb. Og selv om jeg etterhvert glemmer navn og diagnoser, sitter ansiktet, rommet og måten det skjedde på igjen. Å følge noen til døra, den aller siste døra, er en opplevelse som gjør noe med meg, både som menneske og sykepleier.

Årets første bad!

I helga var jeg på leir på Havglimt sammen med Simon og Andreas. Egentlig skulle svigermor hatt med seg guttene på leiren, men hun ble syk. Så da måtte mor steppe inn som vikar.

Jeg har vært på Havglimt mange ganger før, men de fleste gangene har det vært i september eller oktober. Da har det vært nokså surt og kaldt. Men denne gangen var det noe annet; sol og helt vindstille. Det var nesten så det ble litt for mye av det gode til tider.

Men bading ble det! Jeg var sikker på at vannet var iskaldt, og var slett ikke særlig høy i hatten da jeg lovet Andreas å bli med og bade. Men jeg fikk meg en positiv overraskelse - vannet må ha holdt 18-20 grader, så det var faktisk deilig med en liten dukkert. Dessverre var det en del brennmaneter, så det ble ikke så mye svømming.

Men jeg tror det er en stund til det går an å bade her i Kirkekilen. Slik så det nemlig ut i forrige uke da brennmanetene hadde slektsstevne her, så det tar vel sin tid før det er mulig å stikke tåa i sjøen uten å brenne seg.

Bruksanvisninger

Jeg er en stor fan av bruksanvisninger. Ikke på den måten at jeg setter meg ned og leser bruksanvisninger når jeg skal kose meg, men når jeg får noe nytt, så leser jeg bestandig bruksanvisningen før jeg begynner å bruke nyanskaffelsen. Dette er visst ganske sjeldent. Jeg tror det er flere som har bruksanvisningsfobi.

En annen side som jeg digger med bruksanvisninger, er at de gjør meg i stand til å gjøre ting jeg ellers ikke ville ha fått til. Det er for eksempel ingen sak å montere flatpakkede møbler hvis man bare har en god bruksanvisning.

Men noen ganger kan bruksanvisningene være altfor detaljerte og forklare de enkleste ting på en måte som gjør at man tror at bruksanvisningsforfatterne anser oss bruksanvisningslesere som komplett evneveike. Og andre ganger kan man begynne å lure på om bruksanvisningsforfattere totalt mangler evnen til å forstå sammenhenger.

For å ta en illustrasjon på det siste. For en uke siden måtte vi kjøpe ny tørketrommel. Da vi hadde pakket ut tørketrommelen av all emballasjen (som forresten fylte en hel søppelsekk), og satt den på plass på vaskerommet, kastet jeg meg over bruksanvisningen som jeg hadde funnet inni selve trommelen. Etter en kort innledning, står det nøye forklart hvordan man skal pakke ut tørketrommelen av emballasjen. Dette er jo et problem man var helt nødt til å løse for i det hele tatt å finne frem til bruksanvisningen. Og 9 (!) sider senere står det hvordan man skal åpne døren til trommelen, som man jo også var nødt til å åpne for å få tak i bruksanvisningen.

Kjære dere der ute som jobber med å skrive og plassere bruksanvisninger: Dette er for svakt! Eier dere ikke yrkesstolthet? Er det rart at det er mange som ikke gidder å lese bruksanvisninger? Fortsetter dere på denne måten, kommer jeg snart til å titulere meg som ex-bruksanvisningsleser.

En god følelse

I går kveld var jeg på "sykkeltur" i kjellerstua, på min trofaste trimsykkel. Hans var ute, men kom hjem i 22-tiden. Da var jeg nesten ferdig med kveldens treningsøkt, og svetten rant.

Hans: "Skal jeg si deg noe kjipt?"
Cecilie: "Ja"
Hans: "Det er skikkelig kjipt. Vil du jeg skal si det?"
Cecilie: "Ja, du må vel si det"
Hans: "Vi har ikke vann"

Vannet var borte, for rørene skulle visst spyles. Og det skulle ikke komme tilbake før kl. 06. Så da var det fram med våtserviettene og foreta full kroppsvask ved hjelp av dem. Gjett om jeg følte meg som et nytt menneske etterpå?

Har forresten glemt å annonsere vinneren av forrige quiz (det med støvsugeren, jeg vet det er lenge siden). Riktig svar var 4 uker - og min kjære søster er verdig vinner av konkurransen. Premie skal snart være underveis både til Elisabeth og til Anette som vant første quiz.

Høvdingen ruler!

Onsdag var en stor dag - da spilte Simon sin første fotballkamp. Hele familien Hodne stilte mannsterke for å se kampen. I tillegg hadde vi og en annen familie ansvar for å stå i kiosken og selge vafler og kaffe. Jeg følte i grunnen at det var starten på en lang periode der en del av tiden vår skal gå med til nettopp dette: Å kjøre til og fra fotballkamper, heie og selge vafler og drive med dugnadsarbeid av forskjellig art. Med tre gutter på rad og rekke, må vi vel kanskje se i øynene at vi kommer til å tilbringe atskillige timer i den sure vinden på Hæstadsletta, som er Høvdingens hjemmebane.

Det var stor stas på Hæstadsletta. Høvdingens gutter 7 spilte mot Randesunds gutter (og jenter) 7. Og siden det er slik i barneidretten at vi ikke skal telle mål (selv om alle ungene er veldig opptatt av å holde tellingen), så trenger jeg ikke å oppgi resultatet. Men Høvdingen hadde desidert flest nettkjenninger, og det var vill jubel blant gutta i blå drakter.

Så er det utrolig sjarmerende når det ikke er nok drakter til alle, og den som skal ut av banen må gi drakta si til den som skal på når det er spillerbytte. For ikke å snakke om når to av spillerne på det ene laget blir stående igjen og snakke på den ene delen av banen mens motstanderne scorer på den andre. Eller når keeperen legger seg ned når det tar lang tid mellom hver gang innsatsen hans behøves. Eller at han som scorte flest mål spilte i fløyelsbukser:)

Simon oppsummerte kampen slik: "Det var veldig gøy, selv om jeg ikke hadde ballen mer enn kanskje ett minutt. Og vett du noe, mamma, de på Randesund sa at Høvdingen suger. Men det er ikke sant, for Høvdingen ruler."

Om verdensveven og overraskelser

Jeg har den siste tiden fått et lite innblikk i hvor fort informasjonen flyter på verdensveven. Jeg har jo trodd at det bare er vennene mine og familien min som leser bloggen min. Selv om jeg vet at det selvfølgelig kan dumpe innom noen jeg ikke kjenner, har jeg tenkt at de sikkert ikke lese noe videre når de ser at det bare er en kjip husmor-blogg.

Det som da har skjedd siden siste innlegg, er at min kjære mann har fått pepper på jobben av en kvinnelig kollega fordi han bare vasker sitt eget tøy. . . I tillegg har visst Hans' kollega Årstein, som har link til Hans' blogg, som har link til min blogg, fått tilbakemelding fra et eller annet menneske om at Hans var en dust som ikke vasket tøy, og at jeg var en dust som kalte det kjærlighet å ikke hevne meg (dette er vel nokså fritt sitert, da). Og egentlig føler jeg vel at mitt innlegg, som egentlig bare skulle beskrive en morsom hendelse, rammet Hans litt mer enn jeg ønsket. For Hans er faktisk veldig huslig, selv om han ikke er så ivrig når det gjelder klesvasken. For eksempel er jeg den første til å innrømme at vi nok ikke hadde hatt en eneste levende plante i huset hvis det ikke hadde vært for Hans.

Men jeg kan nok aldri gjøre dette godt igjen. Sjansen for at de samme "fremmede" leser dette innlegget, er nok liten. Men jeg har likevel lyst til å skrive om en hendelse der Hans kommer litt bedre ut enn i forrige innlegg.

Jeg hadde bursdag på fredag, 32 år er jeg blitt nå. Og så hadde jeg egentlig tenkt å ha et lite selskap med min familie på søndag. Men det viste seg å bli litt vanskelig, for det var i grunnen bare pappa som ikke skulle reise vekk. Så jeg fant ut at det beste nok var å droppe hele feiringen, så kunne vi heller spise litt kake sammen med guttene på selve dagen.

Fredag formiddag gikk jeg så i gang med å bake sjokoladekake. Akkurat da jeg hadde satt kaka i ovnen, kom pappa på overraskelsesbesøk. Det var veldig koselig. Litt senere ringte svigermor, og jeg spurte om ikke hun og svigerfar ville komme og drikke kaffe med oss på ettermiddagen. Og det ville de.

Etter at svigers hadde gått, var det tid for å putte gutta i seng. Siden Hans hadde lovet å lage en bedre middag, gikk jeg med dem på badet. Da ringer det på døra, og der står Terje med en flott orkidé. Jeg blir veldig overrasket, og en smule forvirret. Hvordan i all verden visste han at jeg hadde bursdag? Han kommer inn, og jeg skjønner virkelig ikke tegningen. Mens jeg står der og lurer på hva som egentlig skjer (jeg er nemlig ikke så veldig smart), så sier Hans: "Cecilie, jeg tror du må få lagt guttene, vi skal nemlig ha bursdagsselskap for deg nå!"

Så Hans arrangerte et skikkelig overraskelsesselskap for meg! Han hadde kjøpt inn reker, tilbehør, drikke og dessert og klart å gjemme det unna. Jeg hadde virkelig ikke virkelig ikke den fjerneste anelse. Men snart kom det flere gjester, og det ble en veldig koselig kveld - i hvertfall for "bursdagsbarnet". En bedre bursdagspresang går det vel ikke an å få?