Da var det plutselig over en måned siden sist innlegg... Skoleåret er i full gang, og ukene flyr. Nå er jeg tilbake på skolebenken igjen, og skjønner at jeg ikke skal få fritidsproblemer de neste to årene... Men det er faktisk veldig gøy! Jeg har absolutt ikke hatt lyst til å studere mer, syntes de tre årene da jeg tok sykepleien var både krevende og slitsomme. Med masse pensum og travle dager i praksis, gikk jeg med konstant dårlig samvittighet for alt det jeg ikke fikk lest.
Det kan jo ha noe med at jeg faktisk begynner å bli voksen, men nå synes jeg det er fantastisk gøy å få undervisning, å få sette seg ned og lese, og faktisk er det ikke så verst å skrive oppgave heller. Det er veldig mye spennende vi skal gjennom i løpet av disse to årene, og det skal nok heller ikke mangle utfordringer. Blant annet skal vi til våren spille inn dvd med såkalt "foreldreveiledning" der hver enkelt skal være veieleder i 10 minutter. Dette skal vi få tilbakemeldinger på i grupper. Tenk å se seg selv og høre sin egen stemme i 10 minutter. Det kommer til å bli helt forferdelig. Men det blir sikkert nyttig også, håper jeg...
Ettersom jeg er borte fra mandag til fredag hver tredje uke, er det Hans som regjerer hjemme. Nå skal det innrømmes at Hans alltid har vært flink å bidra hjemme, men i og med at jeg har jobbet minst de siste 7 årene, er det nok jeg som har gjort mest. Det føles litt rart å gi fra seg kontrollen, men jeg vet jo at Hans mestrer det til fulle. Da jeg forrige fredag ettermiddag kom hjem etter fem dager i Porsgrunn, var huset strøkent og nesten ferdig rengjort! Det er mannen sin det!
Det føles rart å være borte fra familien. Likevel må jeg si at det går utrolig greit. Vi er faktisk sju studenter fra Kristiansand, og seks av oss bor sammen. Første uka var vi "bare" fem i ei campinghytte. Sist uke var vi seks i en 35 kvm leilighet på samme campingplass. Der var det eget bad, så det var litt luksus, men ellers føltes det nesten som da vi i ungdommen var på leir, med dusjkø og dokø og tannpussekø. Men kjemien er på plass, og vi har allerede blitt godt kjent.
Simon er begynt i andre klasse, Andreas går nå siste året i barnehage, og Erlend er begynt i barnehage. Det har vært mange tårevåte og høylytte avskjeder i Erlends barnehage, men nå går det heldigvis greit.
Må bare fortelle en liten historie om Simon. En dag Hans hentet ham på SFO, spurte Simon om han kunne få ta med seg en padde hjem, for han hadde en i lomma. Dette sa Hans ja til. Da de kom hjem, viste det seg at Simon hadde 17 små padder i bukselommene:)
23. september 2007
20. august 2007
Å leve i dataspill-perspektiv
På en parkeringsplass i Danmark gir jeg mine to eldste sønner en overhøvling. På vei inn i butikken løp Andreas (snart 5)ut rett foran en bil i fart, og da vi kom ut igjen, var det Simon (snart 7)som var like ved å bli påkjørt.
Andreas spør forundret: "Er det farlig å dø?"
Jeg tar et lite øyeblikks betenkningstid, mens jeg vurderer hva slags svar jeg skal gi, enten "Nei, det er ikke farlig, da kommer du til himmelen, men det er så trist for alle oss som er glad i deg å miste gutten vår" eller "Ja, det er veldig farlig". Jeg tenker tilbake til da en av guttene i gata der jeg vokste opp gikk rundt og sa "Det er farlig å dø" jevnt og trutt.
Hans kommer meg i forkjøpet: "Ja, det er veldig farlig å dø"
Andreas spør igjen, om mulig enda mer forundret: "Mister vi alle livene våre da?"
Oppgaven blir derfor å forklare min dataspillskadde sønn at vi faktisk bare har ett liv, og at vi ikke får flere hvis vi dør. Vi kan heller ikke trykke på av-knappen for senere å fortsette der vi lagret sist...
Det er jammen ikke lett å forstå seg på livet og døden, særlig ikke når man lever i dataspill-perspektiv.
Andreas spør forundret: "Er det farlig å dø?"
Jeg tar et lite øyeblikks betenkningstid, mens jeg vurderer hva slags svar jeg skal gi, enten "Nei, det er ikke farlig, da kommer du til himmelen, men det er så trist for alle oss som er glad i deg å miste gutten vår" eller "Ja, det er veldig farlig". Jeg tenker tilbake til da en av guttene i gata der jeg vokste opp gikk rundt og sa "Det er farlig å dø" jevnt og trutt.
Hans kommer meg i forkjøpet: "Ja, det er veldig farlig å dø"
Andreas spør igjen, om mulig enda mer forundret: "Mister vi alle livene våre da?"
Oppgaven blir derfor å forklare min dataspillskadde sønn at vi faktisk bare har ett liv, og at vi ikke får flere hvis vi dør. Vi kan heller ikke trykke på av-knappen for senere å fortsette der vi lagret sist...
Det er jammen ikke lett å forstå seg på livet og døden, særlig ikke når man lever i dataspill-perspektiv.
5. august 2007
Jepp, jeg klarte det!
I siste ordinære opptaksrunde klarte jeg det: Jeg kom inn på helsesøsterutdanningen! Så nå skal jeg tilbringe ca. 1 uke hver måned i Porsgrunn, der jeg skal lære å sette vaksiner og veie småbarn og prevensjonsveilede tenåringer og sikkert en haug med enda viktigere ting. Og om 2 år kan jeg kalle meg helsesøster (hvis jeg har bestått de nødvendige eksamenene).
Jippi!!!
Jeg er i grunnen ganske stolt - det var 170 søkere til 30 plasser, og jeg ble en av de heldige vinnerne:) Gjett om jubelen stod i taket! Da betyr det ingenting at jeg havnet langt baki leksa på helsesøsterutdanningen i Stavanger...
Jippi!!!
10. juli 2007
Sommerferie!
Sommeren er her - og selv om det er dårlig vær, koser vi oss i ferien! Det kommer nok ikke til å skje så mye på bloggen de nærmeste ukene (det har det jo heller ikke gjort de siste ukene).
Storesøster har bursdag i dag - gratulerer med dagen, Elisabeth!
28. juni 2007
Å følge noen til døra
Jobben min som sykepleier er mangfoldig. Selv om de fleste tenker på rompevasking når de hører ordet sykepleier, så er det bare en liten del av jobben. Men jeg skal ikke gå inn på alle detaljene nå.
Det som kanskje er mest spesielt med yrket mitt, er å være til stede når et menneske dør. Kanskje ikke alle sykepleiere opplever dette, men i løpet av utdannelse og yrkeskarriere opplever nok de fleste å være nær mennesker som dør eller er nær ved å dø.
Det å være der når et menneske dør, er en spesiell opplevelse. Selv om jeg har opplevd det en del ganger, blir det aldri en vane. Det er ikke like skremmende som jeg hadde trodd, som oftest skjer det stille og rolig, ved at vedkommende gradvis blir dårligere, og så til sist slutter å puste.
For noen dager siden døde en eldre kvinne som jeg hadde ansvaret for. Det var ingen pårørende til stede, for selv om dødsfallet forsåvidt var ventet, skjedde det nokså plutselig. Og det er ikke alle som har stor nok familie til å ha døgnbemanning ved sykesengen. Jeg pleier å si at det viktigste er ikke at pårørende er til stede i dødsøyeblikket, men at de har vært til stede gjennom livet og også gjennom sykdomsforløpet.
Man vet lite om hva den døende opplever i det øyeblikket vedkommende dør, for det er ikke så mange som kan fortelle dette. Men mange som har vært "innom" på den andre siden, og så blitt gjenopplivet forteller at de har sett lys eller lysende skikkelser, og at de hører mye av det som blir sagt rundt dem. Forskere tror dermed at hørselen er den siste sansen som dør, og at den døende muligens kan høre i flere minutter etter at hjertet har sluttet å slå. Lyset som mange av de "gjenopplivede" har sett, blir ofte forklart med oksygenmangel i hjernen spiller sansene et puss, slik at man på en måte hallusinerer. Men det er egentlig umulig å vite hva et menneske virkelig opplever i dødsøyeblikket.
Jeg var veldig glad at jeg var til stede da denne kvinnen døde. Jeg holdt på å gi henne medisiner intravenøst, og disse måtte gis over et visst tidsrom, så jeg stod inne på rommet hennes. Jeg fuktet munnen hennes med litt vann på en bomullsdott, for hun pustet med åpen munn, og ble tørr i munnen. Plutselig merket jeg at åndedrettet ble annerledes; hun hadde pustet ujevnt og overflatisk i mange timer, men det var likevel en merkbar endring. Litt lengre intervaller mellom hvert åndedrag, og hun fikk litt dårligere farge i ansiktet. Jeg vurderte om jeg skulle løpe inn på vaktrommet og ringe pårørende, men jeg visste at de hadde lang vei til sykehuset, og antakelig ikke ville rekke fram. Så jeg satte meg ned på en stol ved siden av sengen hennes, og holdt hånden hennes i min, og bare et par minutter senere var det over. Da visste jeg at hvis jeg hadde valgt å gå for å ringe, hadde denne kvinnen vært alene da hun døde. Mens nå hadde jeg i stedet fått følge henne til døra. For henne er det ikke sikkert at det betydde så mye at jeg var der. Hun hadde vært bevisstløs i flere timer, så det er langt fra sikkert at hun registrerte at jeg var der. Men det betyr mye for oss som er igjen. For meg er det godt å være til stede i stedet for å komme inn på rommet og finne pasienten død. Og da jeg få minutter etter dødsfallet ringte til datteren, var det godt for henne å vite at moren ikke var alene da hun døde, og jeg kunne fortelle at det skjedde stille og rolig.
Jeg kommer i en spesiell sinnsstemning etter en slik hendelse. Jeg blir stille, litt høytidsstemt på en måte, og veldig tankefull. Det er vemodig når noen forlater livet, selv om det er forventet og kanskje også godt at vedkommende får slippe lidelsene. Likevel er det noens mor eller far, søster eller bror, bestemor eller bestefar, datter eller sønn, tante eller onkel, nabo eller venn. Det er nesten alltid noen som sitter igjen med en stor sorg. Det er et liv som er over, et verdifullt menneske har reist til den andre siden. Jeg blir minnet om at alle som lever en gang skal dø, og det gjelder også meg selv og mine kjære.
Selv om jeg blir både trist og litt filosofisk, blir jeg samtidig minnet om at livet må gå videre. Jeg har andre pasienter å ta meg av, og overfor dem må jeg være profesjonell og upåvirket av det som har hendt. På en måte kan det være litt godt, da slipper jeg jeg å dvele så mye ved det som har hendt. Likevel betyr det at jeg ofte tar med meg disse tankene hjem etter jeg er ferdig på jobb. Og selv om jeg etterhvert glemmer navn og diagnoser, sitter ansiktet, rommet og måten det skjedde på igjen. Å følge noen til døra, den aller siste døra, er en opplevelse som gjør noe med meg, både som menneske og sykepleier.
Det som kanskje er mest spesielt med yrket mitt, er å være til stede når et menneske dør. Kanskje ikke alle sykepleiere opplever dette, men i løpet av utdannelse og yrkeskarriere opplever nok de fleste å være nær mennesker som dør eller er nær ved å dø.
Det å være der når et menneske dør, er en spesiell opplevelse. Selv om jeg har opplevd det en del ganger, blir det aldri en vane. Det er ikke like skremmende som jeg hadde trodd, som oftest skjer det stille og rolig, ved at vedkommende gradvis blir dårligere, og så til sist slutter å puste.
For noen dager siden døde en eldre kvinne som jeg hadde ansvaret for. Det var ingen pårørende til stede, for selv om dødsfallet forsåvidt var ventet, skjedde det nokså plutselig. Og det er ikke alle som har stor nok familie til å ha døgnbemanning ved sykesengen. Jeg pleier å si at det viktigste er ikke at pårørende er til stede i dødsøyeblikket, men at de har vært til stede gjennom livet og også gjennom sykdomsforløpet.
Man vet lite om hva den døende opplever i det øyeblikket vedkommende dør, for det er ikke så mange som kan fortelle dette. Men mange som har vært "innom" på den andre siden, og så blitt gjenopplivet forteller at de har sett lys eller lysende skikkelser, og at de hører mye av det som blir sagt rundt dem. Forskere tror dermed at hørselen er den siste sansen som dør, og at den døende muligens kan høre i flere minutter etter at hjertet har sluttet å slå. Lyset som mange av de "gjenopplivede" har sett, blir ofte forklart med oksygenmangel i hjernen spiller sansene et puss, slik at man på en måte hallusinerer. Men det er egentlig umulig å vite hva et menneske virkelig opplever i dødsøyeblikket.
Jeg var veldig glad at jeg var til stede da denne kvinnen døde. Jeg holdt på å gi henne medisiner intravenøst, og disse måtte gis over et visst tidsrom, så jeg stod inne på rommet hennes. Jeg fuktet munnen hennes med litt vann på en bomullsdott, for hun pustet med åpen munn, og ble tørr i munnen. Plutselig merket jeg at åndedrettet ble annerledes; hun hadde pustet ujevnt og overflatisk i mange timer, men det var likevel en merkbar endring. Litt lengre intervaller mellom hvert åndedrag, og hun fikk litt dårligere farge i ansiktet. Jeg vurderte om jeg skulle løpe inn på vaktrommet og ringe pårørende, men jeg visste at de hadde lang vei til sykehuset, og antakelig ikke ville rekke fram. Så jeg satte meg ned på en stol ved siden av sengen hennes, og holdt hånden hennes i min, og bare et par minutter senere var det over. Da visste jeg at hvis jeg hadde valgt å gå for å ringe, hadde denne kvinnen vært alene da hun døde. Mens nå hadde jeg i stedet fått følge henne til døra. For henne er det ikke sikkert at det betydde så mye at jeg var der. Hun hadde vært bevisstløs i flere timer, så det er langt fra sikkert at hun registrerte at jeg var der. Men det betyr mye for oss som er igjen. For meg er det godt å være til stede i stedet for å komme inn på rommet og finne pasienten død. Og da jeg få minutter etter dødsfallet ringte til datteren, var det godt for henne å vite at moren ikke var alene da hun døde, og jeg kunne fortelle at det skjedde stille og rolig.
Jeg kommer i en spesiell sinnsstemning etter en slik hendelse. Jeg blir stille, litt høytidsstemt på en måte, og veldig tankefull. Det er vemodig når noen forlater livet, selv om det er forventet og kanskje også godt at vedkommende får slippe lidelsene. Likevel er det noens mor eller far, søster eller bror, bestemor eller bestefar, datter eller sønn, tante eller onkel, nabo eller venn. Det er nesten alltid noen som sitter igjen med en stor sorg. Det er et liv som er over, et verdifullt menneske har reist til den andre siden. Jeg blir minnet om at alle som lever en gang skal dø, og det gjelder også meg selv og mine kjære.
Selv om jeg blir både trist og litt filosofisk, blir jeg samtidig minnet om at livet må gå videre. Jeg har andre pasienter å ta meg av, og overfor dem må jeg være profesjonell og upåvirket av det som har hendt. På en måte kan det være litt godt, da slipper jeg jeg å dvele så mye ved det som har hendt. Likevel betyr det at jeg ofte tar med meg disse tankene hjem etter jeg er ferdig på jobb. Og selv om jeg etterhvert glemmer navn og diagnoser, sitter ansiktet, rommet og måten det skjedde på igjen. Å følge noen til døra, den aller siste døra, er en opplevelse som gjør noe med meg, både som menneske og sykepleier.
13. juni 2007
Årets første bad!
I helga var jeg på leir på Havglimt sammen med Simon og Andreas. Egentlig skulle svigermor hatt med seg guttene på leiren, men hun ble syk. Så da måtte mor steppe inn som vikar.
Jeg har vært på Havglimt mange ganger før, men de fleste gangene har det vært i september eller oktober. Da har det vært nokså surt og kaldt. Men denne gangen var det noe annet; sol og helt vindstille. Det var nesten så det ble litt for mye av det gode til tider.
Men bading ble det! Jeg var sikker på at vannet var iskaldt, og var slett ikke særlig høy i hatten da jeg lovet Andreas å bli med og bade. Men jeg fikk meg en positiv overraskelse - vannet må ha holdt 18-20 grader, så det var faktisk deilig med en liten dukkert. Dessverre var det en del brennmaneter, så det ble ikke så mye svømming.
Men jeg tror det er en stund til det går an å bade her i Kirkekilen. Slik så det nemlig ut i forrige uke da brennmanetene hadde slektsstevne her, så det tar vel sin tid før det er mulig å stikke tåa i sjøen uten å brenne seg.
4. juni 2007
Bruksanvisninger
Jeg er en stor fan av bruksanvisninger. Ikke på den måten at jeg setter meg ned og leser bruksanvisninger når jeg skal kose meg, men når jeg får noe nytt, så leser jeg bestandig bruksanvisningen før jeg begynner å bruke nyanskaffelsen. Dette er visst ganske sjeldent. Jeg tror det er flere som har bruksanvisningsfobi.
En annen side som jeg digger med bruksanvisninger, er at de gjør meg i stand til å gjøre ting jeg ellers ikke ville ha fått til. Det er for eksempel ingen sak å montere flatpakkede møbler hvis man bare har en god bruksanvisning.
Men noen ganger kan bruksanvisningene være altfor detaljerte og forklare de enkleste ting på en måte som gjør at man tror at bruksanvisningsforfatterne anser oss bruksanvisningslesere som komplett evneveike. Og andre ganger kan man begynne å lure på om bruksanvisningsforfattere totalt mangler evnen til å forstå sammenhenger.
For å ta en illustrasjon på det siste. For en uke siden måtte vi kjøpe ny tørketrommel. Da vi hadde pakket ut tørketrommelen av all emballasjen (som forresten fylte en hel søppelsekk), og satt den på plass på vaskerommet, kastet jeg meg over bruksanvisningen som jeg hadde funnet inni selve trommelen. Etter en kort innledning, står det nøye forklart hvordan man skal pakke ut tørketrommelen av emballasjen. Dette er jo et problem man var helt nødt til å løse for i det hele tatt å finne frem til bruksanvisningen. Og 9 (!) sider senere står det hvordan man skal åpne døren til trommelen, som man jo også var nødt til å åpne for å få tak i bruksanvisningen.
Kjære dere der ute som jobber med å skrive og plassere bruksanvisninger: Dette er for svakt! Eier dere ikke yrkesstolthet? Er det rart at det er mange som ikke gidder å lese bruksanvisninger? Fortsetter dere på denne måten, kommer jeg snart til å titulere meg som ex-bruksanvisningsleser.
En annen side som jeg digger med bruksanvisninger, er at de gjør meg i stand til å gjøre ting jeg ellers ikke ville ha fått til. Det er for eksempel ingen sak å montere flatpakkede møbler hvis man bare har en god bruksanvisning.
Men noen ganger kan bruksanvisningene være altfor detaljerte og forklare de enkleste ting på en måte som gjør at man tror at bruksanvisningsforfatterne anser oss bruksanvisningslesere som komplett evneveike. Og andre ganger kan man begynne å lure på om bruksanvisningsforfattere totalt mangler evnen til å forstå sammenhenger.
For å ta en illustrasjon på det siste. For en uke siden måtte vi kjøpe ny tørketrommel. Da vi hadde pakket ut tørketrommelen av all emballasjen (som forresten fylte en hel søppelsekk), og satt den på plass på vaskerommet, kastet jeg meg over bruksanvisningen som jeg hadde funnet inni selve trommelen. Etter en kort innledning, står det nøye forklart hvordan man skal pakke ut tørketrommelen av emballasjen. Dette er jo et problem man var helt nødt til å løse for i det hele tatt å finne frem til bruksanvisningen. Og 9 (!) sider senere står det hvordan man skal åpne døren til trommelen, som man jo også var nødt til å åpne for å få tak i bruksanvisningen.
Kjære dere der ute som jobber med å skrive og plassere bruksanvisninger: Dette er for svakt! Eier dere ikke yrkesstolthet? Er det rart at det er mange som ikke gidder å lese bruksanvisninger? Fortsetter dere på denne måten, kommer jeg snart til å titulere meg som ex-bruksanvisningsleser.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
