Her en kveld kom jeg hjem fra et møte i barnehagen. Til min store glede var vaskemaskinen i full sving, og jeg skjønte at det måtte være min mann (eller eventuelt en av mine sønner) som hadde satt den i gang. Vanligvis er det jeg som vasker klær, men det er absolutt kjærkomment med litt hjelp, ettersom skittentøyskorgene våre har en tendens til å koke over.
Med hjertet fylt av takknemlighet løp jeg ned trappene til kjellerstua, der Hans satt og så på en fotballkamp på TV (Hans har forresten fått seg ny blogg, der aktiviteten er en tanke høyere enn på den gamle - prøv linken!). "Så flink du er, tusen takk for at du vasker tøy!" sier jeg. "Ehh, hmmm, jeg føler meg kanskje litt egoistisk," svarer Hans "jeg skulle skynde meg å se på fotballkampen, så jeg la bare inn litt av mitt eget tøy. Det var kanskje noe mer i skittentøyet som kunne vaskes sammen med det?"
For de som lurer: I vaskemaskinen var det tre skjorter og tre t-skjorter, og alle tilhørte selvfølgelig Hans... Og jeg må innrømme at jeg følte en viss skadefryd da jeg så at alt vaskepulveret lå igjen i doseringskammeret (jeg hadde brukt flytende vaskemiddel siste gang jeg vasket).
Da jeg neste dag skulle sette på en ny maskin med tøy (der jeg fylte hele vaskemaskinen med tøy som utmerket godt kunne blitt vasket sammen med det Hans hadde satt på), var selvfølgelig den første tanken som slo meg å ta igjen med samme mynt: Nemlig å boiokotte alt tøyet til Hans. Men så kom jeg heldigvis på bedre tanker. Så selvfølgelig vasket jeg klærne til Hans også. Det må vel være dette som kalles ekte kjærlighet?
4 kommentarer:
Ja, det var godt du vendte det andre kinnet til...Slik er det vi selvoppofrende hustruer skal være. Du er et lysende eksempel for vår stand;)
O du store uegoistiske menneske! Flott gjort! Det er vel kanskje et aldri så lite lys i mørket at din kjære forsto helt av seg selv at han kanskje kunne gjort ting bittelittegrann annerledes?
Betyr dette at jeg nå går i en skjorte som faktisk ikke er ren? Som bare er "vasket" i vann?
Jepp, min kjære, svettelukten fra forrige uke sitter fremdeles i... Ingen som har kommentert det på jobb? Studentene snakker helt sikkert om det i kantina:)
Elisabeth: Det hjelper jo absolutt med litt selvinnsikt, i tillegg til at han et par dager senere satte på en maskin med litt mindre egoistisk innhold:)
Legg inn en kommentar