27. november 2006

Det er av sine egne man skal ha det


Madagaskar er ikke bare navnet på den ultimate misjonsmark, det er også tittelen på en animasjonsfilm som har slått særdeles godt an her i huset. Simon og Andreas har både Madagaskar-dvd og Madagaskar-spill for pc. I tillegg er det veldig stas å leke Madagaskar.

Gjengen på bildet over er hoved"personene" i filmen; zebraen Marty, løven Alex, flodhesten Gloria og sjiraffen Melman.

I går ville Andreas svært gjerne leke Madagaskar, og som vanlig ville han være Alex. "Simon, vil du være Marty?" spurte han. "Nei, jeg gidder ikke leke Madagaskar," sier Simon, "jeg vil heller leke Pokémon." "Jeg kan være Marty," sa jeg. Da lo begge guttene. "Nei, mamma, du kan ikke være Marty, Marty er jo ikke SÅ stor," sa Andreas. "Men du kan være Gloria, for det er en flodhest, også er det ei jente!"

22. november 2006

Statsråd på besøk



Simon har hatt besøk av kunnskapsministeren. Det var selvfølgelig ikke hjemme hos oss, men på Høvåg skole. Simon kom stolt hjem fra skolen i går og fortalte pappa om det flotte besøket:

"Vi har hatt besøk av Øystein Djupedal på skolen! Og han kjenner kongen veldig godt!"

Jeg var på jobb i går kveld, så jeg fikk ikke snakket med ham om det før på morgenen i dag. Jeg spurte: "Sa Øystein Djupedal noe til dere?"

"De spurte om Høvåg skole var verdens beste skole, åsså måtte vi rope "ja" det høyeste vi kunne. For han hørte litt dårlig, selv om han ikke hadde høreapparat"

16. november 2006

Og slik gikk det...

Den første dagen på jobben på to år gikk vel omtrent som forventet. Som jeg har fortalt tidligere, skulle jeg få en opplæringsvakt, ettersom det var så lenge siden jeg hadde vært der. Da jeg kom på jobb, var hun jeg skulle gå sammen med sykemeldt, så avdelingssykepleieren skulle ta ansvaret for opplæringen. Men hun måtte jo først sitte en time og ringe etter vikarer for den sykemeldte sykepleieren de neste dagene.

Men jeg fikk da i hvert fall kommet i sving, fikk hilst på pasientene og satt i gang med tabletter, sprøyter og sondemating. Jeg fikk heldigvis hjelp av avdelingssykepleieren til å lære meg de nye pumpene for intravenøs- og sondeernæring. Kvelden gikk forholdsvis greit, men avdelingssykepleieren brukte veldig mye tid inne hos pasientene, noe som selvfølgelig var veldig bra for dem, men ikke fullt så bra for meg. Fikk liksom ikke spurt om alt jeg lurte på.

Da klokka var ni, gikk min veileder hjem, ettersom hun hadde vært på jobb siden kl. 10 om formiddagen. Det er jo forståelig, men det er akkurat på det tidspunktet det blir virkelig travelt. Da er det tid for kveldsmedisiner, servering av suppe og drikke, rydding og søppeltømming. Søppeltømming høres kanskje ikke så tidkrevende ut, men når man tar ut søppel fra et smitterom, må man pakke det inn i en ny pose uten å berøre denne på utsiden.

Så når da en dekontaminator (en slags maskin som koker ting) på et isolat gikk i alarm-modus, ble jeg litt svett, ettersom jeg ikke hadde vært borti den maskinen før (tidligere var det en eldre utgave). Den andre sykepleieren som var på jobb, hadde det travelt, så hun kunne ikke hjelpe meg, men lovet å se på det senere hvis hun fikk tid. Men jeg kunne jo ikke la den stå og pipe, så jeg forsøkte alt. Trykket på alle knappene, trykket på to av gangen, holdt de inne, men ingenting skjedde. Til slutt prøvde jeg det magiske trikset: Dro ut kontakten og satte den inn igjen. Da virket den heldigvis.

Da jeg endelig var ferdig med dagens økt, var det rapportskriving. Da skal alt vesentlig om sykepleien til den enkelte pasient dokumenteres, og det kan være vanskelig å sortere tankene. Det er ekstra viktig å huske alt når det er en uke til neste gang man skal på jobb, for da går det ikke an å skrive det dagen etter…

Så da klokka var 23.30 kunne jeg endelig vende nesa hjemover, en halv time etter skjema. Surrete i tankene og sliten i beina. Akkurat slik det var for to år siden. Kanskje er det ikke så mye nytt når alt kommer til alt?

12. november 2006

Tilbake til arbeidslivet

I morgen er det alvor. Da skal jeg tilbake på jobb, etter 7 måneders sykemelding og ett års mammapermisjon. Det er veldig rart å tenke på, og jeg må innrømme at jeg gruer meg litt. Selvfølgelig skal det bli godt å gjøre noe annet enn å være hjemme, likevel vet jeg at det er mye nytt, og mye som jeg ikke lenger har ”i fingrene” sånn som før. Men det jeg er mest bekymret for, er om hodet mitt vil klare å henge med. Jeg føler meg ennå temmelig innhyllet i ammetåken, og er veldig spent på om jeg klarer å huske alt jeg skal gjøre i løpet av en travel vakt. Kommer jeg til å huske å gi medisinene til rett tid, jeg som ikke en gang klarer å få gitt Erlend D-vitamin dråper på kvelden, og som glemte en dose antibiotika til Andreas da han hadde lungebetennelse? Klarer jeg å huske å gi smertestillende til den som spurte meg, selv om en annen pasient ringte på meg i mellomtiden? Husker jeg hva som er viktig å observere ved de ulike diagnosene? Og kommer jeg til å klare å overbringe de riktige og viktige opplysningene til den som kommer på vakt etter meg?

Heldigvis har jeg fått innvilget en ”opplæringsvakt”. Det er nemlig over to år siden sist jeg jobbet på infeksjonsposten, ettersom jeg hadde et vikariat på barneavdelingen før jeg ble gravid. Det betyr at vi i morgen kveld kommer til å være tre sykepleiere på vakt i stedet for to, som vi pleier. Forhåpentligvis vil jeg da få litt færre ting som må huskes og gjøres, slik at den stakkars hjernen min kan få summet seg litt før alvoret starter for fullt neste uke. Så får jeg litt ekstra tid til å sette meg inn i nye rutiner. For selv om kollegene mine sier at det ikke er så mye nytt, så vet jeg av erfaring at det er ganske mye som forandres i løpet av to år. Blant annet vet jeg at vi har fått flere rom på posten, dvs. flere sengeplasser og flere pasienter, og det er stadig endring av rutiner.

Neste uke blir det full fart, med kveldsvakt på tirsdag, og tre vakter i helga. Så jeg får sørge for å bruke morgendagen godt, sette hjernen i sving, slik at jeg er klar til å trø til neste uke. For da er det ramme alvor og full fart, så da har jeg ikke tid til ”åssen var nå dette her igjen…”

8. november 2006

Valgets kval

Min kjære mobil synger på siste verset. Nå har den sluttet å lade. Hvis jeg står og lirker lenge nok med ladekabelen, får jeg den til å lade, men da må jeg holde den i nøyaktig samme posisjon, hvis ikke slutter den å lade. Det blir litt slitsomt i lengden, så jeg har konstant minimalt med strøm på mobilen min.

Dette betyr at jeg er nødt til å kjøpe ny mobil. Og jeg har jo ikke snøring, så nå har jeg brukt litt tid i går og denne kvelden til å prøve å orientere meg i jungelen av mobiltelefoner. Det er både forvirrende og vanskelig. Den skal jo helst være veldig bra, uten å koste det hvite ut av øyet. Og det ser ut til å være en vanskelig kombinasjon.

Den jeg har nå, er en Sony Ericsson T630. Den er jo ikke akkurat super. Men nå har den vart i nesten to år, så det er jo ikke verst. Men jeg er fristet til å gå tilbake til gode, gamle Nokia.

Hva skal jeg velge? Noen som kan hjelpe meg?