16. november 2006

Og slik gikk det...

Den første dagen på jobben på to år gikk vel omtrent som forventet. Som jeg har fortalt tidligere, skulle jeg få en opplæringsvakt, ettersom det var så lenge siden jeg hadde vært der. Da jeg kom på jobb, var hun jeg skulle gå sammen med sykemeldt, så avdelingssykepleieren skulle ta ansvaret for opplæringen. Men hun måtte jo først sitte en time og ringe etter vikarer for den sykemeldte sykepleieren de neste dagene.

Men jeg fikk da i hvert fall kommet i sving, fikk hilst på pasientene og satt i gang med tabletter, sprøyter og sondemating. Jeg fikk heldigvis hjelp av avdelingssykepleieren til å lære meg de nye pumpene for intravenøs- og sondeernæring. Kvelden gikk forholdsvis greit, men avdelingssykepleieren brukte veldig mye tid inne hos pasientene, noe som selvfølgelig var veldig bra for dem, men ikke fullt så bra for meg. Fikk liksom ikke spurt om alt jeg lurte på.

Da klokka var ni, gikk min veileder hjem, ettersom hun hadde vært på jobb siden kl. 10 om formiddagen. Det er jo forståelig, men det er akkurat på det tidspunktet det blir virkelig travelt. Da er det tid for kveldsmedisiner, servering av suppe og drikke, rydding og søppeltømming. Søppeltømming høres kanskje ikke så tidkrevende ut, men når man tar ut søppel fra et smitterom, må man pakke det inn i en ny pose uten å berøre denne på utsiden.

Så når da en dekontaminator (en slags maskin som koker ting) på et isolat gikk i alarm-modus, ble jeg litt svett, ettersom jeg ikke hadde vært borti den maskinen før (tidligere var det en eldre utgave). Den andre sykepleieren som var på jobb, hadde det travelt, så hun kunne ikke hjelpe meg, men lovet å se på det senere hvis hun fikk tid. Men jeg kunne jo ikke la den stå og pipe, så jeg forsøkte alt. Trykket på alle knappene, trykket på to av gangen, holdt de inne, men ingenting skjedde. Til slutt prøvde jeg det magiske trikset: Dro ut kontakten og satte den inn igjen. Da virket den heldigvis.

Da jeg endelig var ferdig med dagens økt, var det rapportskriving. Da skal alt vesentlig om sykepleien til den enkelte pasient dokumenteres, og det kan være vanskelig å sortere tankene. Det er ekstra viktig å huske alt når det er en uke til neste gang man skal på jobb, for da går det ikke an å skrive det dagen etter…

Så da klokka var 23.30 kunne jeg endelig vende nesa hjemover, en halv time etter skjema. Surrete i tankene og sliten i beina. Akkurat slik det var for to år siden. Kanskje er det ikke så mye nytt når alt kommer til alt?

4 kommentarer:

Elisabeth :-) sa...

Og så får du mindre utbetalt enn de som sitter ved et samlebånd og filleterer fisk... Eller? Fyttekatta, jeg håper sykepleierne får et lønnshopp snart!

Cecilie sa...

Kanskje jeg får mindre utbetalt, det vet jeg ingenting om, men jeg må uansett ha en mer variert og utfordrende jobb enn dem:)

Men jeg sier ja takk til mer lønn;)

~RunE~ sa...

Bli lærer!!!

Cecilie sa...

Hahahahahahaha!!! Det eneste som frister med læreryrket er feriene:)

Men muligens blir jeg helsesøster med tiden!