Tilbake til arbeidslivet

I morgen er det alvor. Da skal jeg tilbake på jobb, etter 7 måneders sykemelding og ett års mammapermisjon. Det er veldig rart å tenke på, og jeg må innrømme at jeg gruer meg litt. Selvfølgelig skal det bli godt å gjøre noe annet enn å være hjemme, likevel vet jeg at det er mye nytt, og mye som jeg ikke lenger har ”i fingrene” sånn som før. Men det jeg er mest bekymret for, er om hodet mitt vil klare å henge med. Jeg føler meg ennå temmelig innhyllet i ammetåken, og er veldig spent på om jeg klarer å huske alt jeg skal gjøre i løpet av en travel vakt. Kommer jeg til å huske å gi medisinene til rett tid, jeg som ikke en gang klarer å få gitt Erlend D-vitamin dråper på kvelden, og som glemte en dose antibiotika til Andreas da han hadde lungebetennelse? Klarer jeg å huske å gi smertestillende til den som spurte meg, selv om en annen pasient ringte på meg i mellomtiden? Husker jeg hva som er viktig å observere ved de ulike diagnosene? Og kommer jeg til å klare å overbringe de riktige og viktige opplysningene til den som kommer på vakt etter meg?

Heldigvis har jeg fått innvilget en ”opplæringsvakt”. Det er nemlig over to år siden sist jeg jobbet på infeksjonsposten, ettersom jeg hadde et vikariat på barneavdelingen før jeg ble gravid. Det betyr at vi i morgen kveld kommer til å være tre sykepleiere på vakt i stedet for to, som vi pleier. Forhåpentligvis vil jeg da få litt færre ting som må huskes og gjøres, slik at den stakkars hjernen min kan få summet seg litt før alvoret starter for fullt neste uke. Så får jeg litt ekstra tid til å sette meg inn i nye rutiner. For selv om kollegene mine sier at det ikke er så mye nytt, så vet jeg av erfaring at det er ganske mye som forandres i løpet av to år. Blant annet vet jeg at vi har fått flere rom på posten, dvs. flere sengeplasser og flere pasienter, og det er stadig endring av rutiner.

Neste uke blir det full fart, med kveldsvakt på tirsdag, og tre vakter i helga. Så jeg får sørge for å bruke morgendagen godt, sette hjernen i sving, slik at jeg er klar til å trø til neste uke. For da er det ramme alvor og full fart, så da har jeg ikke tid til ”åssen var nå dette her igjen…”