Juhuuuuu!

Første oppgave på helsesøsterutdanningen er bestått!

Da var det vel bare ca 15 oppgaver igjen...

Endelig!

Hurra, nå har jeg endelig blitt bestemor. Seks søte små fisker svømmer rundt i vårt nyinnkjøpte akvarium. Foreløpig har fire av dem fått navn; Simon, Andrea, Petter og Rebekka.

Akvariet var en hyggelig overraskelse som ventet meg da jeg kom hjem fra Porsgrunn. Det beste av alt er at Hans har lovet at han (og eventuelt de andre gutta) skal ta all jobben med det. Så jeg blir nok som besteforeldre flest: koser meg med barnebarna, men slipper unna oppdragelsen og andre ubehageligheter.

Er de ikke skjønne?

Tilbake til studentlivet

Da var det plutselig over en måned siden sist innlegg... Skoleåret er i full gang, og ukene flyr. Nå er jeg tilbake på skolebenken igjen, og skjønner at jeg ikke skal få fritidsproblemer de neste to årene... Men det er faktisk veldig gøy! Jeg har absolutt ikke hatt lyst til å studere mer, syntes de tre årene da jeg tok sykepleien var både krevende og slitsomme. Med masse pensum og travle dager i praksis, gikk jeg med konstant dårlig samvittighet for alt det jeg ikke fikk lest.

Det kan jo ha noe med at jeg faktisk begynner å bli voksen, men nå synes jeg det er fantastisk gøy å få undervisning, å få sette seg ned og lese, og faktisk er det ikke så verst å skrive oppgave heller. Det er veldig mye spennende vi skal gjennom i løpet av disse to årene, og det skal nok heller ikke mangle utfordringer. Blant annet skal vi til våren spille inn dvd med såkalt "foreldreveiledning" der hver enkelt skal være veieleder i 10 minutter. Dette skal vi få tilbakemeldinger på i grupper. Tenk å se seg selv og høre sin egen stemme i 10 minutter. Det kommer til å bli helt forferdelig. Men det blir sikkert nyttig også, håper jeg...

Ettersom jeg er borte fra mandag til fredag hver tredje uke, er det Hans som regjerer hjemme. Nå skal det innrømmes at Hans alltid har vært flink å bidra hjemme, men i og med at jeg har jobbet minst de siste 7 årene, er det nok jeg som har gjort mest. Det føles litt rart å gi fra seg kontrollen, men jeg vet jo at Hans mestrer det til fulle. Da jeg forrige fredag ettermiddag kom hjem etter fem dager i Porsgrunn, var huset strøkent og nesten ferdig rengjort! Det er mannen sin det!

Det føles rart å være borte fra familien. Likevel må jeg si at det går utrolig greit. Vi er faktisk sju studenter fra Kristiansand, og seks av oss bor sammen. Første uka var vi "bare" fem i ei campinghytte. Sist uke var vi seks i en 35 kvm leilighet på samme campingplass. Der var det eget bad, så det var litt luksus, men ellers føltes det nesten som da vi i ungdommen var på leir, med dusjkø og dokø og tannpussekø. Men kjemien er på plass, og vi har allerede blitt godt kjent.

Simon er begynt i andre klasse, Andreas går nå siste året i barnehage, og Erlend er begynt i barnehage. Det har vært mange tårevåte og høylytte avskjeder i Erlends barnehage, men nå går det heldigvis greit.

Må bare fortelle en liten historie om Simon. En dag Hans hentet ham på SFO, spurte Simon om han kunne få ta med seg en padde hjem, for han hadde en i lomma. Dette sa Hans ja til. Da de kom hjem, viste det seg at Simon hadde 17 små padder i bukselommene:)

Å leve i dataspill-perspektiv

På en parkeringsplass i Danmark gir jeg mine to eldste sønner en overhøvling. På vei inn i butikken løp Andreas (snart 5)ut rett foran en bil i fart, og da vi kom ut igjen, var det Simon (snart 7)som var like ved å bli påkjørt.

Andreas spør forundret: "Er det farlig å dø?"

Jeg tar et lite øyeblikks betenkningstid, mens jeg vurderer hva slags svar jeg skal gi, enten "Nei, det er ikke farlig, da kommer du til himmelen, men det er så trist for alle oss som er glad i deg å miste gutten vår" eller "Ja, det er veldig farlig". Jeg tenker tilbake til da en av guttene i gata der jeg vokste opp gikk rundt og sa "Det er farlig å dø" jevnt og trutt.

Hans kommer meg i forkjøpet: "Ja, det er veldig farlig å dø"

Andreas spør igjen, om mulig enda mer forundret: "Mister vi alle livene våre da?"

Oppgaven blir derfor å forklare min dataspillskadde sønn at vi faktisk bare har ett liv, og at vi ikke får flere hvis vi dør. Vi kan heller ikke trykke på av-knappen for senere å fortsette der vi lagret sist...

Det er jammen ikke lett å forstå seg på livet og døden, særlig ikke når man lever i dataspill-perspektiv.

Jepp, jeg klarte det!

I siste ordinære opptaksrunde klarte jeg det: Jeg kom inn på helsesøsterutdanningen! Så nå skal jeg tilbringe ca. 1 uke hver måned i Porsgrunn, der jeg skal lære å sette vaksiner og veie småbarn og prevensjonsveilede tenåringer og sikkert en haug med enda viktigere ting. Og om 2 år kan jeg kalle meg helsesøster (hvis jeg har bestått de nødvendige eksamenene).

Jeg er i grunnen ganske stolt - det var 170 søkere til 30 plasser, og jeg ble en av de heldige vinnerne:) Gjett om jubelen stod i taket! Da betyr det ingenting at jeg havnet langt baki leksa på helsesøsterutdanningen i Stavanger...

Jippi!!!

Sommerferie!

Sommeren er her - og selv om det er dårlig vær, koser vi oss i ferien! Det kommer nok ikke til å skje så mye på bloggen de nærmeste ukene (det har det jo heller ikke gjort de siste ukene).

Storesøster har bursdag i dag - gratulerer med dagen, Elisabeth!

Å følge noen til døra

Jobben min som sykepleier er mangfoldig. Selv om de fleste tenker på rompevasking når de hører ordet sykepleier, så er det bare en liten del av jobben. Men jeg skal ikke gå inn på alle detaljene nå.

Det som kanskje er mest spesielt med yrket mitt, er å være til stede når et menneske dør. Kanskje ikke alle sykepleiere opplever dette, men i løpet av utdannelse og yrkeskarriere opplever nok de fleste å være nær mennesker som dør eller er nær ved å dø.

Det å være der når et menneske dør, er en spesiell opplevelse. Selv om jeg har opplevd det en del ganger, blir det aldri en vane. Det er ikke like skremmende som jeg hadde trodd, som oftest skjer det stille og rolig, ved at vedkommende gradvis blir dårligere, og så til sist slutter å puste.

For noen dager siden døde en eldre kvinne som jeg hadde ansvaret for. Det var ingen pårørende til stede, for selv om dødsfallet forsåvidt var ventet, skjedde det nokså plutselig. Og det er ikke alle som har stor nok familie til å ha døgnbemanning ved sykesengen. Jeg pleier å si at det viktigste er ikke at pårørende er til stede i dødsøyeblikket, men at de har vært til stede gjennom livet og også gjennom sykdomsforløpet.

Man vet lite om hva den døende opplever i det øyeblikket vedkommende dør, for det er ikke så mange som kan fortelle dette. Men mange som har vært "innom" på den andre siden, og så blitt gjenopplivet forteller at de har sett lys eller lysende skikkelser, og at de hører mye av det som blir sagt rundt dem. Forskere tror dermed at hørselen er den siste sansen som dør, og at den døende muligens kan høre i flere minutter etter at hjertet har sluttet å slå. Lyset som mange av de "gjenopplivede" har sett, blir ofte forklart med oksygenmangel i hjernen spiller sansene et puss, slik at man på en måte hallusinerer. Men det er egentlig umulig å vite hva et menneske virkelig opplever i dødsøyeblikket.

Jeg var veldig glad at jeg var til stede da denne kvinnen døde. Jeg holdt på å gi henne medisiner intravenøst, og disse måtte gis over et visst tidsrom, så jeg stod inne på rommet hennes. Jeg fuktet munnen hennes med litt vann på en bomullsdott, for hun pustet med åpen munn, og ble tørr i munnen. Plutselig merket jeg at åndedrettet ble annerledes; hun hadde pustet ujevnt og overflatisk i mange timer, men det var likevel en merkbar endring. Litt lengre intervaller mellom hvert åndedrag, og hun fikk litt dårligere farge i ansiktet. Jeg vurderte om jeg skulle løpe inn på vaktrommet og ringe pårørende, men jeg visste at de hadde lang vei til sykehuset, og antakelig ikke ville rekke fram. Så jeg satte meg ned på en stol ved siden av sengen hennes, og holdt hånden hennes i min, og bare et par minutter senere var det over. Da visste jeg at hvis jeg hadde valgt å gå for å ringe, hadde denne kvinnen vært alene da hun døde. Mens nå hadde jeg i stedet fått følge henne til døra. For henne er det ikke sikkert at det betydde så mye at jeg var der. Hun hadde vært bevisstløs i flere timer, så det er langt fra sikkert at hun registrerte at jeg var der. Men det betyr mye for oss som er igjen. For meg er det godt å være til stede i stedet for å komme inn på rommet og finne pasienten død. Og da jeg få minutter etter dødsfallet ringte til datteren, var det godt for henne å vite at moren ikke var alene da hun døde, og jeg kunne fortelle at det skjedde stille og rolig.

Jeg kommer i en spesiell sinnsstemning etter en slik hendelse. Jeg blir stille, litt høytidsstemt på en måte, og veldig tankefull. Det er vemodig når noen forlater livet, selv om det er forventet og kanskje også godt at vedkommende får slippe lidelsene. Likevel er det noens mor eller far, søster eller bror, bestemor eller bestefar, datter eller sønn, tante eller onkel, nabo eller venn. Det er nesten alltid noen som sitter igjen med en stor sorg. Det er et liv som er over, et verdifullt menneske har reist til den andre siden. Jeg blir minnet om at alle som lever en gang skal dø, og det gjelder også meg selv og mine kjære.


Selv om jeg blir både trist og litt filosofisk, blir jeg samtidig minnet om at livet må gå videre. Jeg har andre pasienter å ta meg av, og overfor dem må jeg være profesjonell og upåvirket av det som har hendt. På en måte kan det være litt godt, da slipper jeg jeg å dvele så mye ved det som har hendt. Likevel betyr det at jeg ofte tar med meg disse tankene hjem etter jeg er ferdig på jobb. Og selv om jeg etterhvert glemmer navn og diagnoser, sitter ansiktet, rommet og måten det skjedde på igjen. Å følge noen til døra, den aller siste døra, er en opplevelse som gjør noe med meg, både som menneske og sykepleier.

Årets første bad!

I helga var jeg på leir på Havglimt sammen med Simon og Andreas. Egentlig skulle svigermor hatt med seg guttene på leiren, men hun ble syk. Så da måtte mor steppe inn som vikar.

Jeg har vært på Havglimt mange ganger før, men de fleste gangene har det vært i september eller oktober. Da har det vært nokså surt og kaldt. Men denne gangen var det noe annet; sol og helt vindstille. Det var nesten så det ble litt for mye av det gode til tider.

Men bading ble det! Jeg var sikker på at vannet var iskaldt, og var slett ikke særlig høy i hatten da jeg lovet Andreas å bli med og bade. Men jeg fikk meg en positiv overraskelse - vannet må ha holdt 18-20 grader, så det var faktisk deilig med en liten dukkert. Dessverre var det en del brennmaneter, så det ble ikke så mye svømming.

Men jeg tror det er en stund til det går an å bade her i Kirkekilen. Slik så det nemlig ut i forrige uke da brennmanetene hadde slektsstevne her, så det tar vel sin tid før det er mulig å stikke tåa i sjøen uten å brenne seg.

Bruksanvisninger

Jeg er en stor fan av bruksanvisninger. Ikke på den måten at jeg setter meg ned og leser bruksanvisninger når jeg skal kose meg, men når jeg får noe nytt, så leser jeg bestandig bruksanvisningen før jeg begynner å bruke nyanskaffelsen. Dette er visst ganske sjeldent. Jeg tror det er flere som har bruksanvisningsfobi.

En annen side som jeg digger med bruksanvisninger, er at de gjør meg i stand til å gjøre ting jeg ellers ikke ville ha fått til. Det er for eksempel ingen sak å montere flatpakkede møbler hvis man bare har en god bruksanvisning.

Men noen ganger kan bruksanvisningene være altfor detaljerte og forklare de enkleste ting på en måte som gjør at man tror at bruksanvisningsforfatterne anser oss bruksanvisningslesere som komplett evneveike. Og andre ganger kan man begynne å lure på om bruksanvisningsforfattere totalt mangler evnen til å forstå sammenhenger.

For å ta en illustrasjon på det siste. For en uke siden måtte vi kjøpe ny tørketrommel. Da vi hadde pakket ut tørketrommelen av all emballasjen (som forresten fylte en hel søppelsekk), og satt den på plass på vaskerommet, kastet jeg meg over bruksanvisningen som jeg hadde funnet inni selve trommelen. Etter en kort innledning, står det nøye forklart hvordan man skal pakke ut tørketrommelen av emballasjen. Dette er jo et problem man var helt nødt til å løse for i det hele tatt å finne frem til bruksanvisningen. Og 9 (!) sider senere står det hvordan man skal åpne døren til trommelen, som man jo også var nødt til å åpne for å få tak i bruksanvisningen.

Kjære dere der ute som jobber med å skrive og plassere bruksanvisninger: Dette er for svakt! Eier dere ikke yrkesstolthet? Er det rart at det er mange som ikke gidder å lese bruksanvisninger? Fortsetter dere på denne måten, kommer jeg snart til å titulere meg som ex-bruksanvisningsleser.

En god følelse

I går kveld var jeg på "sykkeltur" i kjellerstua, på min trofaste trimsykkel. Hans var ute, men kom hjem i 22-tiden. Da var jeg nesten ferdig med kveldens treningsøkt, og svetten rant.

Hans: "Skal jeg si deg noe kjipt?"
Cecilie: "Ja"
Hans: "Det er skikkelig kjipt. Vil du jeg skal si det?"
Cecilie: "Ja, du må vel si det"
Hans: "Vi har ikke vann"

Vannet var borte, for rørene skulle visst spyles. Og det skulle ikke komme tilbake før kl. 06. Så da var det fram med våtserviettene og foreta full kroppsvask ved hjelp av dem. Gjett om jeg følte meg som et nytt menneske etterpå?

Har forresten glemt å annonsere vinneren av forrige quiz (det med støvsugeren, jeg vet det er lenge siden). Riktig svar var 4 uker - og min kjære søster er verdig vinner av konkurransen. Premie skal snart være underveis både til Elisabeth og til Anette som vant første quiz.

Høvdingen ruler!

Onsdag var en stor dag - da spilte Simon sin første fotballkamp. Hele familien Hodne stilte mannsterke for å se kampen. I tillegg hadde vi og en annen familie ansvar for å stå i kiosken og selge vafler og kaffe. Jeg følte i grunnen at det var starten på en lang periode der en del av tiden vår skal gå med til nettopp dette: Å kjøre til og fra fotballkamper, heie og selge vafler og drive med dugnadsarbeid av forskjellig art. Med tre gutter på rad og rekke, må vi vel kanskje se i øynene at vi kommer til å tilbringe atskillige timer i den sure vinden på Hæstadsletta, som er Høvdingens hjemmebane.

Det var stor stas på Hæstadsletta. Høvdingens gutter 7 spilte mot Randesunds gutter (og jenter) 7. Og siden det er slik i barneidretten at vi ikke skal telle mål (selv om alle ungene er veldig opptatt av å holde tellingen), så trenger jeg ikke å oppgi resultatet. Men Høvdingen hadde desidert flest nettkjenninger, og det var vill jubel blant gutta i blå drakter.

Så er det utrolig sjarmerende når det ikke er nok drakter til alle, og den som skal ut av banen må gi drakta si til den som skal på når det er spillerbytte. For ikke å snakke om når to av spillerne på det ene laget blir stående igjen og snakke på den ene delen av banen mens motstanderne scorer på den andre. Eller når keeperen legger seg ned når det tar lang tid mellom hver gang innsatsen hans behøves. Eller at han som scorte flest mål spilte i fløyelsbukser:)

Simon oppsummerte kampen slik: "Det var veldig gøy, selv om jeg ikke hadde ballen mer enn kanskje ett minutt. Og vett du noe, mamma, de på Randesund sa at Høvdingen suger. Men det er ikke sant, for Høvdingen ruler."

Om verdensveven og overraskelser

Jeg har den siste tiden fått et lite innblikk i hvor fort informasjonen flyter på verdensveven. Jeg har jo trodd at det bare er vennene mine og familien min som leser bloggen min. Selv om jeg vet at det selvfølgelig kan dumpe innom noen jeg ikke kjenner, har jeg tenkt at de sikkert ikke lese noe videre når de ser at det bare er en kjip husmor-blogg.

Det som da har skjedd siden siste innlegg, er at min kjære mann har fått pepper på jobben av en kvinnelig kollega fordi han bare vasker sitt eget tøy. . . I tillegg har visst Hans' kollega Årstein, som har link til Hans' blogg, som har link til min blogg, fått tilbakemelding fra et eller annet menneske om at Hans var en dust som ikke vasket tøy, og at jeg var en dust som kalte det kjærlighet å ikke hevne meg (dette er vel nokså fritt sitert, da). Og egentlig føler jeg vel at mitt innlegg, som egentlig bare skulle beskrive en morsom hendelse, rammet Hans litt mer enn jeg ønsket. For Hans er faktisk veldig huslig, selv om han ikke er så ivrig når det gjelder klesvasken. For eksempel er jeg den første til å innrømme at vi nok ikke hadde hatt en eneste levende plante i huset hvis det ikke hadde vært for Hans.

Men jeg kan nok aldri gjøre dette godt igjen. Sjansen for at de samme "fremmede" leser dette innlegget, er nok liten. Men jeg har likevel lyst til å skrive om en hendelse der Hans kommer litt bedre ut enn i forrige innlegg.

Jeg hadde bursdag på fredag, 32 år er jeg blitt nå. Og så hadde jeg egentlig tenkt å ha et lite selskap med min familie på søndag. Men det viste seg å bli litt vanskelig, for det var i grunnen bare pappa som ikke skulle reise vekk. Så jeg fant ut at det beste nok var å droppe hele feiringen, så kunne vi heller spise litt kake sammen med guttene på selve dagen.

Fredag formiddag gikk jeg så i gang med å bake sjokoladekake. Akkurat da jeg hadde satt kaka i ovnen, kom pappa på overraskelsesbesøk. Det var veldig koselig. Litt senere ringte svigermor, og jeg spurte om ikke hun og svigerfar ville komme og drikke kaffe med oss på ettermiddagen. Og det ville de.

Etter at svigers hadde gått, var det tid for å putte gutta i seng. Siden Hans hadde lovet å lage en bedre middag, gikk jeg med dem på badet. Da ringer det på døra, og der står Terje med en flott orkidé. Jeg blir veldig overrasket, og en smule forvirret. Hvordan i all verden visste han at jeg hadde bursdag? Han kommer inn, og jeg skjønner virkelig ikke tegningen. Mens jeg står der og lurer på hva som egentlig skjer (jeg er nemlig ikke så veldig smart), så sier Hans: "Cecilie, jeg tror du må få lagt guttene, vi skal nemlig ha bursdagsselskap for deg nå!"

Så Hans arrangerte et skikkelig overraskelsesselskap for meg! Han hadde kjøpt inn reker, tilbehør, drikke og dessert og klart å gjemme det unna. Jeg hadde virkelig ikke virkelig ikke den fjerneste anelse. Men snart kom det flere gjester, og det ble en veldig koselig kveld - i hvertfall for "bursdagsbarnet". En bedre bursdagspresang går det vel ikke an å få?

Klesvask og kjærlighet

Her en kveld kom jeg hjem fra et møte i barnehagen. Til min store glede var vaskemaskinen i full sving, og jeg skjønte at det måtte være min mann (eller eventuelt en av mine sønner) som hadde satt den i gang. Vanligvis er det jeg som vasker klær, men det er absolutt kjærkomment med litt hjelp, ettersom skittentøyskorgene våre har en tendens til å koke over.

Med hjertet fylt av takknemlighet løp jeg ned trappene til kjellerstua, der Hans satt og så på en fotballkamp på TV (Hans har forresten fått seg ny blogg, der aktiviteten er en tanke høyere enn på den gamle - prøv linken!). "Så flink du er, tusen takk for at du vasker tøy!" sier jeg. "Ehh, hmmm, jeg føler meg kanskje litt egoistisk," svarer Hans "jeg skulle skynde meg å se på fotballkampen, så jeg la bare inn litt av mitt eget tøy. Det var kanskje noe mer i skittentøyet som kunne vaskes sammen med det?"

For de som lurer: I vaskemaskinen var det tre skjorter og tre t-skjorter, og alle tilhørte selvfølgelig Hans... Og jeg må innrømme at jeg følte en viss skadefryd da jeg så at alt vaskepulveret lå igjen i doseringskammeret (jeg hadde brukt flytende vaskemiddel siste gang jeg vasket).

Da jeg neste dag skulle sette på en ny maskin med tøy (der jeg fylte hele vaskemaskinen med tøy som utmerket godt kunne blitt vasket sammen med det Hans hadde satt på), var selvfølgelig den første tanken som slo meg å ta igjen med samme mynt: Nemlig å boiokotte alt tøyet til Hans. Men så kom jeg heldigvis på bedre tanker. Så selvfølgelig vasket jeg klærne til Hans også. Det må vel være dette som kalles ekte kjærlighet?

Sabotasje i heimen

I dag er det fredag, og rengjøringsdag hjemme hos oss. Verken Hans eller jeg kan betegnes som ordensmenneske, men hele vårt 11 år lange ekteskap har vi gjort rent hver fredag, eller lørdag. Selvfølgelig finnes det unntak, men det skal faktisk litt til for at vi hopper over fredagsrengjøringen.



Å gjøre rent et hus er tidkrevende, i hvert fall når det må ryddes først. Og når man har en sønn på 1 1/2 år, kan det virke som om man aldri blir ferdig. Det er utrolig hvor dyktig en liten krabat kan være når det gjelder å sabotere sin mors gjøremål.



Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke alltid er like flink til å komme tidlig i gang med rengjøringen. I dag måtte vi bare være ute en liten time i det fine været etter at vi hadde fulgt Andreas i barnehagen.



Men jeg fikk til slutt satt i gang med ryddingen. Da vi gikk inn, ble Erlend værende i kjellerstua mens jeg gikk opp for å rydde på badet. Det ble mistenkelig stille nede, og jeg måtte selvsagt gå ned for å sjekke hva poden holdt på med. Jeg ble veldig glad da jeg fant ut at han hadde fått tak i en bok som Simon hadde lånt på skolebiblioteket og revet ut omtrent halvparten av sidene. Så det var bare å finne fram tapen og prøve å få sidene på plass i riktig rekkefølge.



Erlend pleier å ligge til lading et par timer hver dag. I dag var han litt sutrete, så jeg la ham litt tidligere enn vanlig. Men i dag var han selvsagt ferdig ladet etter bare én time. Jeg var nesten ferdig med å vaske badet da alarmen gikk.



Da Simon kom hjem fra skolen, brukte jeg noen minutter på å finne mat til ham. De samme minuttene brukte Erlend godt - han dro ut alle bøkene og bladene i den nederste hylla på rommet til Simon og Andreas, i tillegg til at han dro ut alle de 30 tusjene som jeg nettopp hadde lagt på plass i plastetuiet.



Jeg fikk Simon til å hjelpe meg med å rydde i kjellerstua. I mellomtiden hørte jeg at Erlend klatret opp trappa, og at han lukket seg inne på rommet til Simon og Andreas. Han stod en stund og dunket på døra og ropte på mamma, men jeg ville gjerne bli ferdig i kjellerstua før jeg gikk og hentet ham. Men jeg la merke til at det ble ganske stille der oppe, og skyndte meg opp. Da hadde Erlend tatt ut av klesskapet; alle Andreas sine bukser, t-skjorter, sokker, underbukser og strømpebukser lå utover golvet. Så da var det bare å rydde rommet en gang til.



Men nå var jeg i hvert fall på vakt. Derfor fikk jeg stoppet Erlend før han fikk ryddet ut alt av skuffen med sysaker mens jeg støvsugde på kjøkkenet, og jeg fikk også stanset ham da han begynte å ta ut bøker av bokhylla i stua. Og faktisk lot han CD-platene være i fred i dag. Men all sabotasjen førte definitivt til at dagens rengjøringsprosjekt ble ganske så langvarig.



Siden jeg først skriver om rengjøring, skal jeg dra i gang en rengjørings-quiz (Anette, jeg vet du ikke har fått premien din ennå...)



For noen uker siden var jeg så uheldig å støvsuge en viktig del av Andreas' playmosjørøverskute. Derfor måtte jeg til å lete i støvsugerposen. Vi har sentralstøvsuger, og posen må byttes hver 4. måned, derfor skriver jeg dato på hver gang jeg bytter. Spørsmålet lyder slik: Hvor lang tid tar det for en familie på fem å produsere denne mengden støv? Svaret skal oppgis i antall uker.

Snørr og gørr

De siste månedene har jeg virkelig fått bruke mine egenskaper som sykepleier, både på jobben og hjemme. Siden første juledag har det gått nokså i ett med syke barn, vi har vel kanskje hatt 5 dager der alle har vært friske. Ellers har det vært feber, forkjølelse, influensa, lungebetennelse, øyebetennelse, hoste, snørr og gørr.

Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor store mengder snørr en søt, liten barnenese kan produsere. Her en dag var Erlend endelig feberfri, og vi dro ut i det fine været. Erlend prøver akebrettet for første gang, så nyser han - og resultatet ser dere her:


Samme dag var det begynt å renne litt fra øynene, og neste morgen var øynene helt gjenklistret av puss. Ringte til legen for å få øyedråper, men han var på ferie. Erlend virket bedre utover dagen, så jeg tenkte det ville gå over av seg selv.

Neste dag da han hadde hatt middagsluren sin, så han slik ut:

Så da var det bare å sette seg i bilen, og tilbringe ettermiddagen på legevakta...


Øyedråpene har heldigvis gjort underverker, så etter snart fire dagers behandling, har han fått tilbake sine nydelige, blå øyne. Nå venter vi bare på at feberen og hosten skal gi tapt for den unge herrens immunforsvar.


Og mens jeg venter på det, er jeg så utrolig takknemlig for at jeg har barn som er født friske, og som faktisk aldri har vært alvorlig syke. For visst er det slitsomt med syke barn, men vi vet jo at det bare er en periode, og at barna blir friske igjen.


Men kroppens evne til å produsere gørr er fascinerende!

Her er årsaken

Som jeg skrev om i forrige post: Det dryppet fra taket og rant vann langs pipa. Problemet var at det ikke var noen luke opp til loftet, så vi kunne ikke komme opp og se hva som var skjedd.

Torsdag fikk vi hjelp av naboen, som er snekker, til å lage hull i taket på soverommet, slik at vi kunne komme opp og sjekke forholdene.

Og her er altså det vi fant: 5 fulle bøtter med snø, som var blåst inn under beslaget på pipa. Jammen godt at vi fikk fjernet det før alt smeltet! I tillegg fikk vi tatt ut litt våt isolasjon. Og vår gode nabo hjalp oss å tette litt provisorisk med noen håndklær - så får vi fikse det ordentlig til våren. Takk og lov for gode naboer som kan hjelpe når nøden er stor!

En helt vanlig dag på jobben...

...og nå er det jobben som mamma og husmor det gjelder, ikke sykepleierjobben.

Hver onsdag går Andreas, Erlend og jeg på Pedagogisk Lekesenter i Kristiansand. I går skulle det være karneval, og Andreas skulle være Kaptein Sabeltann og Erlend skulle være katt. Men dagen ble litt annerledes enn jeg hadde tenkt.

Det var et forrykende snøvær i går, derfor ble vi noen små minutter forsinket. Parkeringsplassen like ved Lekesenteret var ikke brøytet, og det lå ca 20 cm snø. Da jeg skulle låse bilen med Erlend på armen, klarte jeg å miste nøkkelknippet mitt i snøen. I åtte minusgrader er det ganske kaldt å grave i snøen uten votter.

Da vi kom inn på Lekesenteret oppdaget jeg at jeg hadde glemt å ta med Erlends kostyme. Så han var på karneval i ullundertøy.

Da vi endelig skulle til å spise boller, fikk jeg telefon fra skolen. Det viste seg at Simon hadde satt fast tunga i et fotballmål, og han hadde så vondt at han ikke ville være på skolen lenger. Så da måtte jeg overtale Andreas (som den siste halve timen hadde mast jevnt om vi ikke snart skulle spise) til å bli med hjem, og dermed gå glipp av både bollespising og "slå katta ut av sekken". Det var ikke veldig populært.

Som sagt, det snødde voldsomt, og blåste stiv kuling. Så det var dårlig sikt, og ikke mulig å kjøre særlig fort. I tillegg klarte jeg å miste en vindusvisker, så jeg måtte stoppe bilen og løpe tilbake og lete etter den. Heldigvis fant jeg den, men jeg er jo kvinne og har aldri skiftet vindusviskere, så dermed ble jeg stående i vinden og snøværet og kuldegradene og knote med å få festet vindusviskeren. Men jeg klarte det heldigvis.

Simon ble hentet på skolen, han var i god form. Da vi kom hjem, var innkjørselen snødd ganske igjen, så jeg tenkte jeg skulle rygge bilen inn. Sikten var dårlig, og jeg klarte selvfølgelig å treffe haugen som Hans hadde skuffet på morgenen for å få bilen ut... Det endte med at jeg ble stående fast på tvers av veien. En nabo hjalp meg med å sku bilen, slik at jeg fikk rygget litegrann inn, men det var ikke mulig å komme forbi meg.

Jeg lastet av ungene, plasserte Erlend i stolen med ei skive og ga Simon ordre om å passe på ham. Så var det ut og skuffe.

Jeg fikk skuffet litt bak bilen, slik at jeg fikk rygget litt lenger inn. Nå sperret jeg ikke lenger veien. Så måtte jeg skuffe videre, slik at jeg kunne få bilen inn i garasjen. Mens jeg holdt på med det, kom selvfølgelig brøytebilen og laget en stor brøytefonn rett foran bilen. Så da var det bare å gå i gang med å skuffe foran også.

Da jeg endelig hadde fått bilen trygt inn i garasjen, gikk jeg inn og ble møtt av en stank uten like. Det var Erlend som hadde fått diaré, langt oppover ryggen. Deilig...

Dagen ble avsluttet med at jeg oppdaget at det lekket vann fra taket og ned i trappa. Det viste seg at det også rant vann ned langs pipa, og lakk vann fra taket i soverommet og på kjøkkenet. Det er temmelig festlig når huset er 6 år gammelt.

Slik var min dag "på jobben".

Snøen og kulingen har fortsatt, og skal visst fortsette de neste dagene. Så vi har nok mye moro i vente. I dag er skolen stengt på grunn av været, og det er ikke lov å kjøre på E 18.

Og slik ser det ut i dag:

I grevens tid

De siste månedene har Hans jobbet iherdig med å bygge garasje. Det viste seg at selv om vi bestilte en såkalt "ferdig-garasje", så er den langt fra ferdig når man får den. Så det har gått med mange arbeidstimer, og selv om vi har fått utrolig mye hjelp av svigerfar, har det tatt lenger tid enn vi hadde trodd på forhånd.

I går kveld fikk Hans hjelp av naboen til å få ferdig porten, og bilen har hatt sin første natt i garasje etter at vi flyttet fra Søm. Og timingen var helt suveren: I dag snør det! Da jeg tok bildet, hadde det snødd i to timer, og det var allerede kommet 10-15 cm snø. Så garasjen ble ferdig i grevens tid, som det heter.

Da jeg var ute og tok bilde av garasjen i snøværet, fikk jeg øye på lille Petter edderkopp som var ute på tur i snøen. Kanskje hadde han lest den forrige posten på bloggen min, og trodde det var sommer?

En oppklaring

Mange snakker om klimaendringer og klager over den milde vinteren. Selv har jeg av og til vært i tvil om det er været eller kalenderen som er feil. Men da jeg var på vei fra nattevakt om morgenen den 7. januar, fikk jeg bekreftet mistanken min: det er faktisk kalenderen som er feil. For dette oppslaget hang i korridoren i kjelleren på Sørlandet sykehus Kristiansand:

Så det er faktisk ikke en mild vinter vi har, men en usedvanlig kald sommer. God sommer til alle!

Jeg måtte jo bare prøve...

... denne testen som jeg fant på Mari sin blogg.(Hvis du leser dette, Mari, så må du ha meg unnskyldt for hermingen) Og her er resultatet mitt:

Your Kissing Purity Score: 54% Pure

For you, kissing isn't a casual thing Lip to lip action makes your heart sing

Kissing Purity Test

For de som er nysgjerrige, er det lov å prøve linken!

Julefeiring og vareopptelling

Jula er over, og det er litt vemodig. Vi hadde en perfekt julaften, for første gang på flere år var alle friske. Min mamma og pappa var sammen med oss. Feiringen startet med gudstjeneste i Høvåg kirke klokka 14.30. Det var en fin og akkurat passe lang gudstjeneste. Da vi kom ut fra kirka, så vi rett på en stor, vakker regnbue - det var helt spesielt. Dessverre hadde jeg ikke med telefonen, så jeg fikk ikke tatt bilde av den.



Hjemme i Kjerkekilåsen spiste vi nydelig pinnekjøtt som Hans hadde tilberedt (faktisk aller første gang han har laget det!) Så stod pakkene for tur. Simon og Andreas var i toppform, det var skikkelig høy stemning i stua. Simon har lært seg å lese, så han var flink til å finne pakker som var til ham selv, og Andreas løp fram og tilbake, så han var helt svett i håret. Og lille Erlend krabbet rundt og kikket, og var stort sett veldig fornøyd. Som ventet brydde han seg ikke stort om gavene, men fikk god hjelp av storebrødrene til å åpne dem.



Første, andre og tredje juledag var det juleselskaper. Og fjerde juledag var Simon og Andreas på juletrefest på bedehuset sammen med noen naboer. Jeg måtte jobbe et par vakter i romjula, men det gikk fint ettersom Hans hadde tatt seg ferie. Vi hadde besøk av Randi, Kjetil og Elise en kveld. Og nyttårsaften var vi hos familien Glad på Søm, der vi fikk servert deilig kalkun og hadde en utrolig koselig kveld.



Romjul og nyttår er tid for vareopptelling. Første nyttårsdag var jeg på vareopptelling på Rema 1000 i Lillesand. Men jeg har hatt vareopptelling i heimen også. Jeg har nemlig en hylle i et skap på vaskerommet der jeg legger inn alle single sokker. Nå var denne hylla blitt ganske så full, så jeg fant ut at tiden var inne for å foreta en vareopptelling der også, og se om det var mulig å få noen par. Jeg spredde sokkene utover stuegulvet - og vips -så lå det 74 single sokker pent på rekke og rad. Etter nitid detektivarbeid, klarte jeg å finne fram til 21 par. Sokkene skal nemlig være helt like, dvs. at de skal ha samme farge, lengde og kvalitet, være like utvasket eller slitt, i det hele tatt skal de se ut som to dråper vann. En sokk ble kassert fordi den var hullete, så nå sitter jeg igjen med 31 single... Noen som vet hvor sokkene tar veien? Forhåpentligvis dukker noen av dem opp når (hvis) jeg en gang kommer til bunns i den enorme haugen med skittentøy som opptar mesteparten av plassen på vaskerommet.