Onsdag var en stor dag - da spilte Simon sin første fotballkamp. Hele familien Hodne stilte mannsterke for å se kampen. I tillegg hadde vi og en annen familie ansvar for å stå i kiosken og selge vafler og kaffe. Jeg følte i grunnen at det var starten på en lang periode der en del av tiden vår skal gå med til nettopp dette: Å kjøre til og fra fotballkamper, heie og selge vafler og drive med dugnadsarbeid av forskjellig art. Med tre gutter på rad og rekke, må vi vel kanskje se i øynene at vi kommer til å tilbringe atskillige timer i den sure vinden på Hæstadsletta, som er Høvdingens hjemmebane.
Det var stor stas på Hæstadsletta. Høvdingens gutter 7 spilte mot Randesunds gutter (og jenter) 7. Og siden det er slik i barneidretten at vi ikke skal telle mål (selv om alle ungene er veldig opptatt av å holde tellingen), så trenger jeg ikke å oppgi resultatet. Men Høvdingen hadde desidert flest nettkjenninger, og det var vill jubel blant gutta i blå drakter.
Så er det utrolig sjarmerende når det ikke er nok drakter til alle, og den som skal ut av banen må gi drakta si til den som skal på når det er spillerbytte. For ikke å snakke om når to av spillerne på det ene laget blir stående igjen og snakke på den ene delen av banen mens motstanderne scorer på den andre. Eller når keeperen legger seg ned når det tar lang tid mellom hver gang innsatsen hans behøves. Eller at han som scorte flest mål spilte i fløyelsbukser:)Simon oppsummerte kampen slik: "Det var veldig gøy, selv om jeg ikke hadde ballen mer enn kanskje ett minutt. Og vett du noe, mamma, de på Randesund sa at Høvdingen suger. Men det er ikke sant, for Høvdingen ruler."
6 kommentarer:
Fantastisk!Klart de ruler:)
Hei Cecilie
Min sønn har allerede lagt opp sin fortballkarriære, i en alder av 9 år. Siste kampen spilte han mot Vindbjart. En rad med entusiastiske Hånes-foreldre sto langs linja og ropte: "Hånes, Hånes, Hånes!" Men til vår store overraskelse svarte Vinbjartspillerne "suger" (fra banen!) etter hvert "Hånes"! Det hele var så surrealistisk at jeg bare satt og ventet på at Vindbjart-foreldrene kom inn som en tredje aktør og sa "bigtime"!
Det kan til tider bli litt vel mye dugnader. Men det er jo moro også da! Vi er ferdige med håndball og fotball, men det er fortsatt litt og drive med på gokarten.Det er en god investering og følge opp ungene.
Vi hadde en målvakt på fotballen, som klatret i nettmaskene. Da motstanderne kom satt han fast.Det var bare å skåre.Det var også tomt mål da målvakten hadde tissepause. Eller da to spillere byttet pokemon kort mitt under kampen.
Stå på!
Årstein: Tror ikke dette er noe nytt fenomen i Vindbjart. Da min gamle mor var aktiv håndballspiller og skulle spille mot Vindbjart, fikk de følgende melding: "Hvis dykken vinne, så steine mi dykken". Når det er sagt håper vi at minst en av våre sønner skal nå så langt i fotball at han kan forsørge foreldrene sine;)
Åse: Fantastiske historier fra fotballbanen:) Og godt å høre at det fremdeles er moro å være med!
Ikke et stygt ord om Vindbjart dere!
Der spilte jeg i mange år!
Hadde mange mindre hyggelige opplevelser med lag fra byen. Så sånne opplevelser dere forteller om, finnes desverre på de fleste lag.
Ofte er det faktisk de foresatte som har den værste opptreden.
Burde vært opplæring i å være tilskuer.
Jeg skulle selvfølgelig lagt til: Men mamma lot seg ikke skremme, og fant seg til og med en mann fra Vennesla. Og han hadde ei søster som etterhvert kom til å spille på Vindbjart, og den søstera leser bloggen min, så derfor roper vi høyt: HEIA VINDBJART!
Lenge leve den gode sportsånden! Vi som er voksne må i hvert fall gå foran som gode eksempler - og huske at det skal være gøy for alle:)
Legg inn en kommentar