Jul

Nå er det snart jul! Jula er tiden da vi koser oss med gaver og god mat, familie og venner, kaker og godterier. Vi sitter inne i våre flotte hus som er skinnende rene og pyntet til jul, med lys, juletre og alt som hører med. Men midt i all vår overflod - husker vi hva jula egentlig er?

Hvis vi spør et barn om hva jula er, kan vi få mange forskjellige svar. Noen mener det er julenissens bursdag, mens andre har fått med seg at det er Jesus sin bursdag. Julefeiringen er en gigantisk bursdagsfest for Jesus, det lille barnet som ble født i en stall i Betlehem for mange, mange år siden. Men jeg må innrømme at jeg noen ganger lurer på hva burdsagsbarnet synes om måten han blir feiret på. Hvordan har denne feiringen blitt sånn som vi kjenner den, en overflod av gaver og mat?

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er veldig glad i julefeiringen. Jeg synes det er utrolig gøy med gaver, både å gi og å få. Og jeg synes julematen er fantastisk, og kan aldri få nok julekaker og godterier. Likevel kjenner jeg noen ganger et stikk av dårlig samvittighet. Her sitter vi, i all vår overflod, og har vanskelig med å finne på noe vi kan ønske oss til jul.

Vi kjenner godt historien om da Jesus ble født. Vi har alle sett de flotte glansbildene av Jesusbarnet i krybben, med hyrder, engler og hellige konger. Men tenker vi over hvordan det virkelig var? Hvordan var det for Maria, som måtte føde barnet sitt i en skitten stall? Hvordan følte Josef det, han som ikke klarte å skaffe husrom til familien sin? Hva tenkte Josef og Maria om alle som kom for å se barnet og tilbe det? Om de tre hellige kongene som kom med de flotteste gaver? Hvordan hørtes det ut da englene sang? Historien forteller at Maria gjemte alt i sitt hjerte, og grunnet på det.

Det er en historie om store kontraster. Om et lite barn som blir født av en fattig jente, men som blir hyllet som en kongesønn. En liten gutt som ikke en gang har en seng, men som får dyre gaver og englesang.

Men historien slutter ikke der. For dette lille barnet ble etterhvert en voksen mann. Og denne mannen forandret livene til mange mennesker. Og han var opptatt av å ta vare på mennesker som hadde det vondt, de som var fattige, syke eller utstøtte. Han sa: "Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg."

Mitt ønske for jula er at vi alle skal få tid til å stoppe opp litt, midt i festen og overfloden. At vi skal få tid til å tenke på hva det er vi feirer. Det lille barnet, det store underet.

Håper du får en god jul!

Transportservice A/S

I dag har jeg vært i transportbransjen.

Simon skulle til tannlegen i dag, og jeg var så heldig at svigers skulle passe Andreas og Erlend. Så første turen gikk fra Høvåg kl. 13.45 til Søm, for å levere Erlend og Andreas. På vei tilbake til Høvåg måtte jeg fylle bensin. Plukket opp Simon på SFO i Høvåghallen, dette tok sin tid, ettersom det akkurat var Simons tur til å spille Play Station da jeg kom. Sånn Eye toy spill med karate.

Så var det Høvåg-Lillesand , der Simon hadde tannlegetime klokka 15. Vi var der kl. 15.15... Prikkfrie tenner hadde han, så det var fort gjort heldigvis. Kl. 15.30 satt vi i bilen igjen, med kurs mot Søm. Der fikk vi med oss Andreas og Erlend, og kjørte tilbake til Høvåghallen, der Simon skulle på fotballtrening kl. 16.30. Vi rakk ikke hjemom for å skifte, så det ble fotballtrening med dongeribukser og stilongs under. Men Simon var like blid, han.

På vei hjem fra Høvåghallen, måtte jeg innom på vårt lokale "supermarked". Jeg trengte en stor plate melkesjokolade for jeg skal lage hjemmelaget is til julebord i morra. Men der var selvølgelig betalingsterminalen ute av drift, og jeg hadde bare 3 kroner i kontanter.

Så var vi hjemme i en drøy halvtime. Da fikk vi besøk av nabogutten og hans mor, han hadde kuttet seg i panna, og fikk stripset det av en dyktig sykepleier:)

Så var det å rigge oss ut i bilen igjen, kjøre tilbake til Høvåghallen, inn og hente Simon, ut i bilen igjen, få festet alle tre i setene i pøsregn og kjøre hjem igjen. Nå ser de barne-tv, vi skal spise pølser etterpå, så er det leggetid, og når far kommer hjem med bussen ca. kvart på åtte, må jeg hive meg i bilen igjen for å få kjøpt melkesjokolade. Og hvis ikke Hans har kontanter, så må jeg til Søm for å få det til.

Og dette er vel bare en liten forsmak på slik det skal bli når vi har tre store gutter som skal på ulike fritidsaktiviteter. Det er jo godt ha noe å se fram til:)

Pepperkakebaking, vannkopper og bursdag

Andreas er blitt 4 år! Det er veldig stas, selv om den nye sykkelen han fikk var litt for stor. I går hadde vi familieselskap, og i dag er det barneselskap som står for tur. Måtte det lykkes...

Her om dagen prøvde vi oss på pepperkakebaking. Det har alltid tidligere slått veldig godt an, og vi har gjerne måttet bake pepperkaker flere ganger. Pepperkakene ble gode de. Heldigvis rakk jeg å knipse et bilde av Simon og Andreas mens de var med og bakte, for det var ikke så mange minuttene de gadd å være med... Heldigvis synes mor det er gøy å bake!

Erlend har vannkopper, så han er litt redusert om dagen og veldig urolig om natten. Men så er det også gjort før jul!

Jeg har blitt litt inspirert av Runes quiz. Men jeg synes geografi er litt vanskelig, så jeg fant ut at jeg måtte lage en quiz selv. Jeg er nok sterkere i biologi enn i geografi, derfor har jeg valgt en mer "biologisk" quiz. Spørsmålet er ganske enkelt: Hva er dette?

Det er av sine egne man skal ha det

Madagaskar er ikke bare navnet på den ultimate misjonsmark, det er også tittelen på en animasjonsfilm som har slått særdeles godt an her i huset. Simon og Andreas har både Madagaskar-dvd og Madagaskar-spill for pc. I tillegg er det veldig stas å leke Madagaskar.

Gjengen på bildet over er hoved"personene" i filmen; zebraen Marty, løven Alex, flodhesten Gloria og sjiraffen Melman.

I går ville Andreas svært gjerne leke Madagaskar, og som vanlig ville han være Alex. "Simon, vil du være Marty?" spurte han. "Nei, jeg gidder ikke leke Madagaskar," sier Simon, "jeg vil heller leke Pokémon." "Jeg kan være Marty," sa jeg. Da lo begge guttene. "Nei, mamma, du kan ikke være Marty, Marty er jo ikke SÅ stor," sa Andreas. "Men du kan være Gloria, for det er en flodhest, også er det ei jente!"

Statsråd på besøk

Simon har hatt besøk av kunnskapsministeren. Det var selvfølgelig ikke hjemme hos oss, men på Høvåg skole. Simon kom stolt hjem fra skolen i går og fortalte pappa om det flotte besøket:

"Vi har hatt besøk av Øystein Djupedal på skolen! Og han kjenner kongen veldig godt!"

Jeg var på jobb i går kveld, så jeg fikk ikke snakket med ham om det før på morgenen i dag. Jeg spurte: "Sa Øystein Djupedal noe til dere?"

"De spurte om Høvåg skole var verdens beste skole, åsså måtte vi rope "ja" det høyeste vi kunne. For han hørte litt dårlig, selv om han ikke hadde høreapparat"

Og slik gikk det...

Den første dagen på jobben på to år gikk vel omtrent som forventet. Som jeg har fortalt tidligere, skulle jeg få en opplæringsvakt, ettersom det var så lenge siden jeg hadde vært der. Da jeg kom på jobb, var hun jeg skulle gå sammen med sykemeldt, så avdelingssykepleieren skulle ta ansvaret for opplæringen. Men hun måtte jo først sitte en time og ringe etter vikarer for den sykemeldte sykepleieren de neste dagene.

Men jeg fikk da i hvert fall kommet i sving, fikk hilst på pasientene og satt i gang med tabletter, sprøyter og sondemating. Jeg fikk heldigvis hjelp av avdelingssykepleieren til å lære meg de nye pumpene for intravenøs- og sondeernæring. Kvelden gikk forholdsvis greit, men avdelingssykepleieren brukte veldig mye tid inne hos pasientene, noe som selvfølgelig var veldig bra for dem, men ikke fullt så bra for meg. Fikk liksom ikke spurt om alt jeg lurte på.

Da klokka var ni, gikk min veileder hjem, ettersom hun hadde vært på jobb siden kl. 10 om formiddagen. Det er jo forståelig, men det er akkurat på det tidspunktet det blir virkelig travelt. Da er det tid for kveldsmedisiner, servering av suppe og drikke, rydding og søppeltømming. Søppeltømming høres kanskje ikke så tidkrevende ut, men når man tar ut søppel fra et smitterom, må man pakke det inn i en ny pose uten å berøre denne på utsiden.

Så når da en dekontaminator (en slags maskin som koker ting) på et isolat gikk i alarm-modus, ble jeg litt svett, ettersom jeg ikke hadde vært borti den maskinen før (tidligere var det en eldre utgave). Den andre sykepleieren som var på jobb, hadde det travelt, så hun kunne ikke hjelpe meg, men lovet å se på det senere hvis hun fikk tid. Men jeg kunne jo ikke la den stå og pipe, så jeg forsøkte alt. Trykket på alle knappene, trykket på to av gangen, holdt de inne, men ingenting skjedde. Til slutt prøvde jeg det magiske trikset: Dro ut kontakten og satte den inn igjen. Da virket den heldigvis.

Da jeg endelig var ferdig med dagens økt, var det rapportskriving. Da skal alt vesentlig om sykepleien til den enkelte pasient dokumenteres, og det kan være vanskelig å sortere tankene. Det er ekstra viktig å huske alt når det er en uke til neste gang man skal på jobb, for da går det ikke an å skrive det dagen etter…

Så da klokka var 23.30 kunne jeg endelig vende nesa hjemover, en halv time etter skjema. Surrete i tankene og sliten i beina. Akkurat slik det var for to år siden. Kanskje er det ikke så mye nytt når alt kommer til alt?

Tilbake til arbeidslivet

I morgen er det alvor. Da skal jeg tilbake på jobb, etter 7 måneders sykemelding og ett års mammapermisjon. Det er veldig rart å tenke på, og jeg må innrømme at jeg gruer meg litt. Selvfølgelig skal det bli godt å gjøre noe annet enn å være hjemme, likevel vet jeg at det er mye nytt, og mye som jeg ikke lenger har ”i fingrene” sånn som før. Men det jeg er mest bekymret for, er om hodet mitt vil klare å henge med. Jeg føler meg ennå temmelig innhyllet i ammetåken, og er veldig spent på om jeg klarer å huske alt jeg skal gjøre i løpet av en travel vakt. Kommer jeg til å huske å gi medisinene til rett tid, jeg som ikke en gang klarer å få gitt Erlend D-vitamin dråper på kvelden, og som glemte en dose antibiotika til Andreas da han hadde lungebetennelse? Klarer jeg å huske å gi smertestillende til den som spurte meg, selv om en annen pasient ringte på meg i mellomtiden? Husker jeg hva som er viktig å observere ved de ulike diagnosene? Og kommer jeg til å klare å overbringe de riktige og viktige opplysningene til den som kommer på vakt etter meg?

Heldigvis har jeg fått innvilget en ”opplæringsvakt”. Det er nemlig over to år siden sist jeg jobbet på infeksjonsposten, ettersom jeg hadde et vikariat på barneavdelingen før jeg ble gravid. Det betyr at vi i morgen kveld kommer til å være tre sykepleiere på vakt i stedet for to, som vi pleier. Forhåpentligvis vil jeg da få litt færre ting som må huskes og gjøres, slik at den stakkars hjernen min kan få summet seg litt før alvoret starter for fullt neste uke. Så får jeg litt ekstra tid til å sette meg inn i nye rutiner. For selv om kollegene mine sier at det ikke er så mye nytt, så vet jeg av erfaring at det er ganske mye som forandres i løpet av to år. Blant annet vet jeg at vi har fått flere rom på posten, dvs. flere sengeplasser og flere pasienter, og det er stadig endring av rutiner.

Neste uke blir det full fart, med kveldsvakt på tirsdag, og tre vakter i helga. Så jeg får sørge for å bruke morgendagen godt, sette hjernen i sving, slik at jeg er klar til å trø til neste uke. For da er det ramme alvor og full fart, så da har jeg ikke tid til ”åssen var nå dette her igjen…”

Valgets kval

Min kjære mobil synger på siste verset. Nå har den sluttet å lade. Hvis jeg står og lirker lenge nok med ladekabelen, får jeg den til å lade, men da må jeg holde den i nøyaktig samme posisjon, hvis ikke slutter den å lade. Det blir litt slitsomt i lengden, så jeg har konstant minimalt med strøm på mobilen min.

Dette betyr at jeg er nødt til å kjøpe ny mobil. Og jeg har jo ikke snøring, så nå har jeg brukt litt tid i går og denne kvelden til å prøve å orientere meg i jungelen av mobiltelefoner. Det er både forvirrende og vanskelig. Den skal jo helst være veldig bra, uten å koste det hvite ut av øyet. Og det ser ut til å være en vanskelig kombinasjon.

Den jeg har nå, er en Sony Ericsson T630. Den er jo ikke akkurat super. Men nå har den vart i nesten to år, så det er jo ikke verst. Men jeg er fristet til å gå tilbake til gode, gamle Nokia.

Hva skal jeg velge? Noen som kan hjelpe meg?

Verdens skjønneste ettåring!

Erlend ble ett år i går! Stor stas, og storebrødrene ble veldig glad for gavene han fikk... Bursdagsselskap med familie blir det til søndag.

Det er helt utrolig at det allerede er et år siden det "lille" nurket (på 4800 gram) kom til verden. Og nå er han i full fart, kravler seg rundt og kan vinke og klappe og vise hvor stor han er og si hei og dada (=ha det). Og mamma er helt fortapt i sitt lille vidunder, så han er vel blitt ganske bortskjemt...


I helga var vi på Hovden. Vi lånte hytta til Hans' eldste bror, og det var utrolig digg! Vi reiste torsdag, siden det var planleggingsdager på skolen torsdag og fredag ( synes det er litt dårlig planlegging å legge to planleggingsdager til uka etter høstferien, så kanskje de må ta en ekstra planleggingsdag så de kan planlegge når de skal ha planleggingsdag, hehe). Så dermed fikk vi en langhelg sammen alle fem, og det var skikkelig luksus. Været var heller dårlig, så det ble ikke de store utfluktene. Fredag var det badeland og lørdag var det en liten tur oppover i skibakken med bål og pølsegrilling. Mor greide selvfølgelig ikke å få med seg kameraet da vi var på tur, så det ble et bilde fra boblebadet i hytta, der gutta storkoste seg:)

Hekta

Jepp - jeg innrømmer det. Jeg er hekta! Det er vanskelig å slite seg løs, og jeg bruker mye tid på det. I tillegg er jeg begynt å planlegge dagen slik at jeg skal få tid til min nye avhengighet. Det er spill det er snakk om, online spill på nettet. Jeg vet at det ikke er bra. Men heldigvis spilles det om poletter, ikke penger. Så det går ikke ut over familiens økonomi. Lurer du på hvilket spill det gjelder? Vel, det er Ludo... Jepp, du leste riktig, Ludo! I grunnen ganske morsomt og ufarlig, men faktisk veldig gøy. Noen som har lyst til å prøve? Det finnes mange andre spill også. Her kan du også prøve!
En annen ting: Storesøstra mi, Elisabeth, er ny i bloggerverdenen! Hun blir sikkert veldig glad for et besøk og en kommentar...

Sykdom og sånn

Etter flere uker med datakrøll, først uten tilgang på internett, og så en kræsjet pc, er det digg endelig å ha tid til en oppdatering på bloggen. Etter at vi fikk tilbake forbindelsen med omverdenen, har det kun blitt besøk på andres blogger. Men jeg er veldig stolt over at jeg etter mye strev klarte å få pc’en i gang igjen.

Her i heimen er stemningen litt laber for tiden. De to største guttene har en kroppstemperatur som ligger 2-3 grader over normalen. Andreas har vært skikkelig slakk i formen i dag, og sovnet hos pappa i ettermiddag. Simon har vært i godt humør tross høy feber. Det er utrolig hva to hele dager med dataspill, play station og DVD kan gjøre med den gutten. Erlend har hatt litt feber et par dager, men er frisk iog glad gjen nå. Og pappaen skranter litt, han også. Tror kanskje det må være et guttevirus? Jeg har i hvert fall ikke kjent noe til det foreløpig.

I helga var vi i Danmark og feiret svigerfars 70-årsdag sammen med hele Hans’s familie. Vi hadde en kjempefin helg, bare synd at tiden går så fort…

Forrige søndag var en viktig dag for Andreas: Da gav han suttene sine til Kaptein Sabeltann, etter lang tids forberedelse. Det vil si, Sabeltann var visst ikke hjemme, men vi fant et sted der noen andre hadde lagt fra seg suttene, så da var det greit.

Tenner til besvær

Etter å ha stått nesten 3 år i helsekø, har jeg nå fått fjernet visdomstanna mi. I går fikk jeg beskjed om at jeg kunne komme på såkalt kort varsel i dag og få operert ut visdomstanna som har plaget meg en stund. Mamma stilte som barnevakt og pappa som sjåfør, og så tok jeg turen til Sørlandet Sykehus Arendal på kjevekirurgisk avdeling.

Fordelen med å få beskjed så sent, er at det blir lite tid til å grue seg, men jeg rakk jo å grue meg litt, da. Har fått operert ut to visdomstenner før, og det har vært ganske vondt etterpå. Men inngrepet var over på ca. ett minutt. Og så fikk jeg beskjed om at jeg ikke trengte å fjerne den siste. Så alt i alt var dette en god dag!

Nå venter jeg bare på at bedøvelsen skal gå ut og smertene sette inn, slik at jeg kan pøse innpå med Pinex Forte og være sånn passelig sløv i kveld!

God helg!

Skolestart!

Simon er blitt skolegutt! Torsdag begynte Simon på skolen. Nå har han altså tatt det aller første skrittet på den lange veien som vi alle må gå – og det er sannaynligvis 13 år til han er ferdig. Det føles litt rart å sende sin snart 6 år gamle gutt av gårde på egenhånd i den store verden. Jeg mister liksom litt kontrollen på en måte. Simon selv er storfornøyd, men jeg synes nok det er litt vemodig. Og det var to små tårer som presset seg fram da han i går gikk alene til bussen kl. 07.40.

Barn er flinke til å komme i kontakt med andre. Simon fortalte i går at han hadde lekt masse med en gutt som gikk på andre trinn. Da jeg spurte om det var en han kjente fra før, svarte han: ”Nei. Vi bare begynte å leke sammen, og så plutselig kjente jeg ham!” Så sånn var det.

Simon skal lære mye de kommende årene. Og vi som foreldre skal også lære en hel del. Det er mye nytt å forholde seg til. Allerede første skoledag lærte jeg noe nytt: Det er strengt forbudt å bruke ordet ”klasse”. Tror faktisk at man heller skal banne enn å si det. Det som før var første klasse heter nå første trinn, klasseforstander har blitt til kontaktlærer. Og da undervisningsinspektøren skulle be elevene gå til klasserommene sine etter fellessamling i Høvåghallen, sa han at de skulle gå til ”rommet til kontaktlæreren deres”. Snakk om å gjøre det enkelt…

Godt for selvbildet

Var innom på bloggen min i dag, og for moro skyld scrollet jeg nedover for å ta en titt. Jeg har vanligvis ikke fått flust av kommentarer på innleggene mine, så jeg stusset litt da jeg så det stod "9 comments" under en av postene mine. Så jeg måtte da sjekke ut om det var noen som hadde skrevet noe jeg ikke hadde sett.

Og det var det! Og snakk om gode kommentarer. Jeg var så dum at jeg slettet noen av dem fordi de inneholdt linker til andre nettsider. Men så kom jeg på at jeg skulle beholde dem, slik at jeg kunne ta en titt på dem når jeg er nedfor og lei.

Hva som stod? Hyggelige, oppmuntrende meldinger som "Hallo I absolutely adore your site. You have beautiful graphics I have ever seen." og "Hmm I love the idea behind this website, very unique." og "I say briefly: Best! Useful information. Good job guys."

Hadde det ikke vært for at det var så mange av disse kommentarene, kunne jeg nesten trodd at det var noen som virkelig likte bloggen min...

Sommerferien 2006

Nå er sommeren på hell, og det er på tide å starte opp igjen med bloggingen. Og hva er da mer naturlig enn å starte med en oppsummering av sommerens små og store begivenheter?

Onsdag 28. juni studde vi familien på fem + bagasje inn i vår freshe Ford Escort og satte kursen mot Oslo. Der var vi et snaut døgn på besøk hos familien Kvalvaag, før vi satte oss på flyet til Lesbos. Tiden på Lesbos var bra, selv om vi var syke alle fem. Vi var på Lesbos i 2 uker, den siste uka var foreldrene til Hans der, så det var veldig koselig. Men vi var i grunnen svært glade for å komme hjem til Høvåg.

Vel hjemme måtte vi ha noen dager til å vaske klær og male hus. Så reiste vi på hytta i en uke. Der hadde vi besøk av venner og koste oss med bading og fisking. Det var svært godt og varmt, opp imot 30 grader i skyggen, og lite vind. Så kleggen trivdes også godt…

Så bar det hjem til Høvåg igjen. Da fikk vi tid til å male resten av det som skulle males, olje stuegolvet (2 ganger, faktisk!), male en køyeseng som Simon og Andreas skal ha. I tillegg fikk vi truffet venner, vært litt på sjøen, hatt en tur i Dyreparken og vært på slektsstevne.

Jeps, det var min ferie! Nå har Hans jobbet en uke, Andreas har begynt i barnehagen, Simon har fått kjøpt seg ransel og pennal og er klar til skolestart, Erlend har lært seg å krype, og mor – vel der er det intet nytt under solen. Mor er bare hjemme og vasker klær og leser avisen og rydder og passer barn og vasker hus og surfer og vasker opp og prater med naboene og hører radio og bytter bleier og har formiddagsbesøk, akkurat som før.

Gutter og fotball

Det er én ting som forundrer meg med gutter. Eller mannfolk, om du vil. Det er at det finnes ingen gutter eller menn som er sånn passe interessert i fotball. Det er liksom enten eller. Enten veldig interessert, eller ikke interessert i det hele tatt. Det finnes ikke noen mellomting.

Jeg mener om meg selv at jeg er sånn passelig interessert i fotball. Det betyr at jeg liker å følge litt med, og kan gjerne se en fotballkamp. Men hvis jeg skal se en hel kamp, må det enten være et lag jeg heier på, for eksempel Start eller Norge, eller det må være en viktig kamp, som for eksempel cupfinalen eller VM-finalen. Jeg kan navnene på de fleste Start-spillerne, og vet at Start ligger på nedrykksplass Jeg vet hva offside og Flo-pasninger er. Men å sitte og se på kamp etter kamp i disse VM-tider, det gidder jeg ikke. Det hadde selvsagt vært annerledes hvis Norge var med… Likevel vil jeg gjerne vite hvilke lag som går videre, og kan gjerne sett noen av de avgjørende kampene.

Men fotballinteresserte gutter, de vil ha med seg hvert eneste spark på ballen, enten det er VM eller eliteserie eller Champions League eller en ubetydelig privatlandskamp. De vil høre og lese så mye som mulig om fotball og spillere, og de vil svært gjerne snakke med kameratene sine om fotball. Når de ser på fotball, enten på TV eller i virkeligheten, vil de gjerne rope, brøle, juble, skjelle ut dommeren eller kommentatorene. De vil gå og se favorittlaget sitt spille seriekamp på søndagen, så vil de skynde seg hjem for å rekke TV2-kampen kl. 20, og så vil de se mål og oppsummering og analyser av alle rundens kamper etter dette. De kan deppe i dagevis etter at favorittlaget deres har tapt en kamp, og gråte uhemmet hvis det rykker ned en divisjon. De har ett norsk favorittlag, ett engelsk, kanskje også ett tysk og ett italiensk og ett spansk, og de har ett favorittlandslag utenom det norske, siden Norge sjelden klarer å kvalifisere seg til de store mesterskapene. Noen fotballinteresserte vil til og med spille fotball selv, men det gjelder ikke alle.

Gutter som ikke er fotballinteresserte, de vet knapt at det er VM nå. De ville aldri tenke på å bruke en søndag ettermiddag til å gå på fotballkamp. De tror at Doffen er en nevø av onkel Donald, og at bakrommet er et rom bare butikkpersonale har tilgang til. Gutter som ikke er fotballinteresserte vil definitivt ikke spille fotball selv.

Mannen min hører med blant dem som er interessert i fotball. Han fikk klump i halsen og tårer i øynene da han fikk sesongkort på Stadion til jul. Han deppet i ukevis etter at Start tapte for Fredrikstad i siste serierunde i fjor. Han kan glede seg hele uka til søndagens Start-kamp. Og han vil selvfølgelig gjerne få med seg så mye som mulig av fotball-VM. Men all ære til Hans: Han skjønner at når man har kone og tre barn, hus som skal males, hage som skal stelles og båt som skal på vann, så kan man ikke sitte inne hver eneste ettermiddag og kveld for å se fotball. Så det har ikke blitt allverdens av VM-fotball for ham.

Når jeg tenker meg om, har jeg nok vært litt for kategorisk. Det finnes nemlig noen menn som er middels interessert i fotball. Men det finnes ingen av dem under 50 år…

Ny PC!

Måtte bare vise fram den nye pc’en min! Dvs. det er jo litt Hans’s pc også, siden det er han som har betalt den, men det er jeg som er daglig leder her hjemme, og uten tvil jeg som kommer til å bruke den mest.

Nå som det er fotball-vm, er det ekstra hyggelig med en bærbar pc. Da kan jeg sitte i kjellerstua og surfe på nettet mens Hans ser på kamp. Og siden jeg er akkurat passe interessert i fotball, kan jeg kikke på tv’en akkurat idet kommentatorene hever stemmen såpass at jeg skjønner at det blir mål, straffe eller utvisning, eller i hvert fall en farlig sjanse. Så da kan jeg få med meg akkurat de få og sjeldne severdige øyeblikkene av fotballkampen, samtidig som jeg slipper å se på alt det som ikke er gøy. Og jeg slipper helt å få med meg når TV2-ekspertene analyserer kampen i hjel etter at den er ferdig spilt.

Jeg ser for meg at vi etter hvert kan få det ganske sosialt her i heimen. Når fotball-vm er over, og Hans skal sitte hjemme og jobbe foran den stasjonære pc’en, så kan vi jo chatte litt…

Bønder i by'n

Erlend og jeg har vært i Oslo i helga. Vi skulle besøke Randi, som er min gode venn og Erlends fadder. Randi og jeg har snakket om dette lenge, men først nå fikk vi det til. Vi besøkte også familien Kvalvaag; Jo Markus, Ole Josef, Line og Kristian. Jo Markus er fadderbarnet vårt, så det er jo litt ekstra stas å treffe ham.

Torsdag reiste vi med toget til Oslo. Line hentet oss på stasjonen. Erlend og jeg fikk være med på sommeravslutning i barnehagen til Jo Markus og Ole Josef. Vi var også på besøk hjemme hos dem på lørdag, sammen med Randi.

Dette er Jo Markus - en tøff gutt høyt oppe i klatrestativet i barnehagen

Her er Ole Josef - flink til å skru på sjarmen

På fredag var vi først på shopping, før vi besøkte Mari i hennes nye leilighet. Vi ruslet en tur på Grünerløkka og koste oss i sola.

Her viser Randi sitt mystiske Mona Lisa-smil

Erlend på Maris fang - hvem er mest fornøyd tro?

Erlend - gladgutt!

Lørdag var vi som nevnt på besøk hos Jo Markus, Ole Josef og Line. Vi koste oss i hagen, og spiste middag sammen. Deretter var vi på Aker brygge og shoppet litt.

Søndag var det bare å sette seg på toget hjem igjen.

Kveldene tilbrakte vi i Randis leilighet, med brus og digg og jenteprat til langt på natt. Det kaller jeg ekte kvalitetstid!

Til slutt må jeg bare ha med Oslos fineste utsikt:

Arbeidshumør

I går gjorde jeg rent. Det hører definitivt ikke med blant mine favorittsysler. Tvert imot, det er vel noe av det verste jeg gjør. Egentlig pleier jeg å gjøre det på fredager, men denne fredagen fikk jeg ikke tid. Å gjøre rent på lørdag er enda verre enn å gjøre det på fredag. Lørdag er barna hjemme fra barnehagen, Hans er hjemme fra jobb, og siden det i går var fint vær, var alle i nabolaget ute og hygget seg med hagearbeid, båtpuss og garasjebygging, mens barna syklet og hadde vannkrig. Men jeg var altså inne og støvsugde og vasket.

Hans og jeg har noe som vi kaller arbeidshumør. Arbeidshumør er den sinnsstemningen man er i når man gjør ting man ikke liker, for eksempel rydding, oppvask eller husvask, eller ting man ikke får til, for eksempel montering av flatpakkede møbler, gulvlegging og kjevling av pizzabunner. Vi hadde ikke vært gift så veldig lenge før vi fant ut at det ikke var så veldig smart å prøve å løse konflikter mens vi vasket opp (spesielt ikke når oppvasken hadde stått noen dager). Det var heller ikke tiden for å få positiv respons på gode historier eller liknende. Og i stedet for å si "nå vil jeg være i fred, for jeg liker ikke å vaske opp", sier vi "nå er jeg i arbeidshumør". Å være i arbeidshumør er ikke det samme som å være sur, men overgangen kan nok sies å være glidende. Når man er i arbeidshumør kan det f.eks. hjelpe å høre på Prima Vera, men når man er sur, er ikke Prima Vera morsomt i det hele tatt.

Jeg er stort sett veldig fornøyd. Selvfølgelig kan jeg være misfornøyd iblant, men i det store og det hele synes jeg det er fantastisk å leve, og er takknemlig for at jeg har det så godt. Jeg er i arbeidshumør rett som det er, men det er veldig sjeldent at jeg er sur. Men i går, da jeg vasket, da var jeg skikkelig sur. Så sur at jeg gikk og sa høyt til meg selv: "jeg er så lei av dette her!" "hvorfor er det bare jeg i dette huset som vet hvor skittentøyskorga er?" og "hvorfor i all verden skal vi ha så stort hus?".

Til slutt var jeg så lei at jeg tok en pause og gikk ut. Hans var ute og jobbet i hagen, blid og fornøyd. "Jeg er så sur," sa jeg. Så satte vi oss ned i sola, pratet litt med naboene, kikket litt på guttene som syklet i gata. Så var det tid for å gi Erlend litt mat, og så lagde jeg grøt til oss andre. Og da jeg så var klar til å fullføre rengjøringen, var jeg ikke sur lenger, bare i arbeidshumør. Så jeg satte på Prima Vera og fikk gjort unna resten.

Omsluttet av forbønn

De siste dagene har tankene mine vært hos Reidar. Vår kjære, kjære Reidar, som på lørdag var så uheldig å bli utsatt for en alvorlig ulykke på motorsykkel. Nå ligger han alvorlig skadet på Ullevål sykehus.

Reidar er en fantastisk mann. Jeg tror ikke jeg vet om noen som har så mange venner som han. Alle liker Reidar. Han har en utrolig evne til å omgås mennesker, og er like populær blant barna i Raba-koret som blant de gamle på Stømmetunet. Reidar betyr mye for mange, både på grunn av sine musikalske evner, og enda mer for sine store menneskelige kvaliteter.

Nå er vi mange som ber for Reidar. Han er omsluttet av forbønn. Jeg håper han kjenner det, at Jesus er nær hos ham, midt i alt som er vondt og skremmende. Jeg håper han får kraft og mot til å kjempe seg gjennom dette. Jeg håper at Reidar og hans nærmeste får trøst og oppmuntring i en vanskelig tid. Og jeg håper at han blir helt frisk, slik at han kan fortsette å leve det livet han ønsker.

Jesus sier: "Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen." Derfor kan jeg ikke la være å håpe og tro at Reidar skal bli helt frisk igjen.

PUUHHH!

Dagen som vi alle har lengtet etter er over! Guttene er i seng, de to eldste med magene fulle av is, brus, pølser og kake. Huset er ryddet, i hvert fall nesten, og far er dratt av gårde til en kompis med TV3, slik at han får se finalen i Champions league. Så nå har freden senket seg.

Reveljen her i huset gikk kl. 07.00. Jeg hadde bestemt meg for å droppe bunaden i år, siden det var dårlig vær, og bunad ikke er så veldig forenlig med amming på offentlig sted. Etter at frokosten var fortært og alle var pyntet, gikk turen til Kristiansand for å se på skoletoget. Siden skoletoget gikk ca. 15 minutter tidligere enn programmet tilsa, klarte vi å komme akkurat litt for sent. Vi fikk sett hele toget, men Hans kom ikke fram med vogna, så vi ble stående på hvert vårt sted.

Etter toget var det tid for innkjøp av gassballonger og is til Simon og Andreas. Deretter kjørte vi tilbake til Høvåg for å få med oss skoletoget der. Simon og Andreas gikk i toget med barnehagen. Simon var rosaruss, siden han går siste året i barnehagen. Han har faktisk klart alle knutereglene. Toget gikk til Høvåghallen, der det var kiosksalg, leker for barna og tale for dagen.
Det fine med slike arrangement på landsbygda, er at det er fine premier til barna som er med på lekene, og en stor godtepose til alle som prøver fiskedammen. Og alt er gratis!

Etter noen iskalde timer utenfor Høvåg-hallen, satte vi kursen hjemover. Vi hadde besøk av 3 vennefamilier, til sammen var vi 8 voksne og 10 barn i alderen 6 mnd. til 7 år, så man kan trygt si at det var litt livlig her...

Men nå er det altså stille og fredelig her. Det har vært en utrolig flott dag. 17. mai har på en måte fått sin renessanse etter at vi fikk barn. Det er jo slitsomt, men veldig gøy. Det går i ett hele dagen, men nå på tampen av dagen får jeg tid til å tenke på hva vi egentlig feirer. Jeg føler meg utrolig privilegert som får bo i Norge, der vi har en grunnlov som fastslår at vi kan si hva vi vil, tro på hva vi vil og stemme på hvem vi vil. Og så er det så fint at det mest av alt er barnas dag - det er jo de som er Norges framtid!

Nytt liv

Nå er det nye livet i gang! Og det er ikke våren jeg skriver om nå... Jeg har nemlig begynt et nytt liv. Det er ikke nytt og bedre, bare nytt... Men kanskje blir det bedre etterhvert?

Det som er nytt i livet mitt nå, er at det er slutt på cola og diggerier. Dere som kjenner meg, vet at dette har vært en viktig del av mitt kosthold de siste årene... Jeg er ekstremt glad i godterier og brus, samtidig som jeg er helt uten evne til å bli kvalm når jeg spiser for mye av det. Og det er en veldig uheldig kombinasjon. For å si det sånn, så merkes det på kroppen.

Så nå har det gått 2 uker uten så mye som en liten dråpe av det sorte gull. (To glass med Pepsi Max kommer absolutt ikke inn under denne kategorien!) Trening har det også blitt. Min nyinnkjøpte trimsykkel har vært til god hjelp - det er helt perfekt for sofagriser som meg. Da går det an å sitte og sykle foran tv'en i stedet for å kjøre av gårde i bilen til et eller annet treningssenter, der jeg føler meg helt bortkommen blant alle hippe treningsfolk med perfekt utstyr og veltrente kropper.

Forhåpentligvis vil i hvert fall kroppen min få det bedre etterhvert. Den har fått skremmende lite pleie de siste årene. Tre barnefødsler på fem år har bidratt til at jeg har litt andre ting å tenke på enn trening. Men siden jeg har tenkt at kroppen min skal holde noen år til, er det best å stelle litt bedre med den enn jeg har gjort til nå.

Jeg må innrømme: Jeg ler godt av meg selv! Dette nye livet er liksom ikke helt "meg". Men jeg blir kanskje vant til det etterhvert. Så kan det nok hende at 17. mai og to bryllupsfeiringer vil innebære noen små unntak fra dette nye livet mitt - men det må vel være lov?

Vår i Høvåg

Høvåg er et utrolig fint sted å bo. Og etter en lang og kald vinter, er det utrolig deilig når sola endelig kommer på å sende noen varmende solstråler til Høvåg. Men hvis man bor i Høvåg, og det er mai, godt og varmt ute, hva kan man da gjøre? Her er min formiddag:

Etter litt slossing med Andreas på morgenen (han er i aller høyeste grad i "vil-ikke-alderen"), tusler vi ned til barnehagen, hvor Simon og Andreas skal tilbringe dagen. Det vil si, de skal ikke være der hele dagen, det er turdag i dag...

Så rusler mor videre med Erlend i vogna. Turen går til Bliksund, det tar ca. 25-30 minutter fra barnehagen. Store deler av veien går jeg langs sjøen. Det er fjære, og det lukter sjø. Den tynne jakka må av, t-skjorte er absolutt nok, selv om det blåser ganske mye. Og det er bare 2 uker siden jeg la vekk dunjakka!

I Bliksund er det en offentlig brygge. Der står det en benk, og der setter jeg meg ned, ser utover sjøen og trekker sjølufta godt ned i lungene. Sitter der i noen minutter og nyter livet, før jeg vender nesa hjemover.

Vel hjemme henter jeg avisen, og setter meg ned i sola med avisen og litt kaldt vann, mens Erlend sover videre. Vel, det var i hvertfall planen...

Erlend vil nemlig slett ikke sove, han vil ha mat! Så da er det bare å komme seg inn og mate det stakkars barnet. Men nå skal han snart sove igjen - så gjett hvem som skal ut i sola igjen?

Vår i Høvåg - det er skikkelig snadder!

Jeg har blitt berørt...

...av denne lille gutten. Tille, med sine store blå øyne, har berørt meg så sterkt, så sterkt. Han ble født med en arvelig sykdom som heter epidermolysis bullosa (EB). Tille hadde en dødelig variant av denne sykdommen, som kalles Herlitz. Påskeaften sovnet han inn for godt, i sin mormors fang.

Jeg kjente ikke Tille. Likevel kjenner jeg historien hans. Tilles mor, Therese, har nemlig skrevet dagbok på en svensk internettside, for å bearbeide sine egne følelser, for å informere om sykdommen og for å samle inn penger til forskning, slik at andre barn i fremtiden skal slippe å lide slik lille Tille gjorde.

Jeg kom over denne dagboken etter å ha lest om Tille i VG's nettavis. Der var det en link til Thereses dagbok. I dagboken skriver hun om hvordan hun og familien kjemper for å gjøre Tilles siste tid så god og smertefri som de kan. Hun beskriver opp- og nedturer, skriver nært og kjærlig om sin lille sønn, som sakte tæres bort foran øynene deres. Hun skriver om begravelsen, minnestunder, og om hvordan de nå tilpasser seg livet uten Tille. I tillegg til dagboken har hun startet et diskusjonsforum, der hun svarer på spørsmål om sykdommen. Her er linken til Thereses side: http://www.familjeliv.se/krypin/therese6699/presentation.php












Det er ikke bare meg som har blitt berørt av Tille og hans familie. Hver dag er det over 150 000 besøkende på Thereses blogg. På diskusjonsforumet er det ca.
14 000 innlegg; spørsmål, hilsener, dikt, historier og bilder. Det har kommet inn ca. 400 000 kroner til Tilles fond.

Jeg har fundert mye på hvorfor jeg og så mange andre har blitt så berørt. En viktig grunn er selvsagt at det kjennes forferdelig urettferdig at et lite barn skal få en slik grusom sykdom, uten mulighet for å bli frisk. Samtidig er det kanskje enda verre å tenke på alle de barna som dør i andre deler av verden, av sykdommer som kan kureres, fordi det ikke fins penger til vaksiner og medisinsk behandling. Eller alle som dør av krig eller matmangel. Det er minst like urettferdig.

For mange er det nok lettere å bli følelsesmessig berørt av et bilde av ett barn som lider, enn en avisoverskrift som forteller om mange døde i et land langt borte. Og det faktum at det kunne skjedd meg og mitt barn, er nok også med på å sette følelsene i sving. For oss som bor i Norge, er det aldri snakk om ressursmangel når det gjelder å redde et sykt barn. Men å komme dit at det ikke fins noen behandling for mitt syke barn - det er alle foreldres skrekk.

I Tilles tilfelle, er det ikke bare bilder, men også morens egne ord som er med på å gjøre det nært og rørende. Det å lese hva en mor tenker og gjør, når hun vet at barnet hennes skal dø. Det blir veldig personlig, og det er nok derfor så mange uttrykker sin medfølelse. Det blir lettere å vise medfølelse når man møter en slik åpenhet.

For min egen del betyr det nok en del at jeg har en liten gutt, født bare en måned etter Tille. Og denne sykdommen kunne like godt ha rammet vårt barn, vi vet jo ikke hva slags gener vi er bærere av. Uansett så tror jeg at vi har godt av å få åpnet øynene våre, både når det gjelder en liten svensk gutt med en uhelbredelig sykdom, og ei lita jente i Bangladesh som blir syk fordi hun ikke har rent vann. Vi har godt av å se at livet er dyrebart og ingen selvfølge. Og forhåpentligvis gjør dette noe mer enn å bare berøre oss følelsesmessig. Kanskje vi kan bli flinkere til å vise omsorg for dem som lider, både her hjemme og ute i verden?

90-tallets helter er tilbake!

Jeg har nettopp hatt bursdag, og da vanker det gjerne noen gaver. Mine tre sønner hadde kjøpt(muligens med litt hjelp fra pappaen) den nyeste plata til DumDum Boys.

Jeg har nok aldri vært av de mest oppdaterte på musikkfronten, men DumDum Boys har vært en del av livet mitt siden jeg fikk "Splitter Pine" (på LP) til jul i 1989. Eller kanskje litt lenger, for min storesøster hadde den første LP'en de gav ut, "Blodig alvor na na na na na".

DumDum Boys er vanvittig kul musikk. Og så liker jeg så godt tekstene. Det er så mange nye og geniale måter å uttrykke seg på.

Så i går var det bare å sette seg ned i sofaen med "Gravitasjon" på øret og tekstene på øyet. Og her er noen finurlige smakebiterå tygge på:

"jeg vil leve i nuet men jeg kom litt for sent"

"på rygg ser du ikke lenger ned"

"når du har sett sola før så ler du av litt regn"

Så gaven til mor var midt i blinken!

Om å føle seg hjelpeløs

Så er jeg i gang... Jeg har latt meg lure inn i bloggernes verden! Og det første som slår meg er: Jeg er jo helt hjelpeløs! Får ikke til det jeg vil! Og når jeg klikker Help, innser jeg at engelskkunnskapene mine er på et så lavt nivå at det ikke hjelper meg det grann. Ikke nok med at jeg må ha det inn med teskje, jeg må rett og slett ha det inn med norsk teskje...

Jeg er i grunnen mest glad i å gjøre det jeg vet jeg kan. Å prøve nye ting er liksom ikke helt min greie. I hvert fall ikke når andre ser på. Og meningen med en blogg er vel nettopp at andre skal se den...

Trøsten min er at jeg i morgen skal treffe min gode venn Randi. Hun er den jeg kjenner som har lengst erfaring som blogger. Hun kan sikkert hjelpe meg og veilede meg i den hittil ukjente bloggverdenen. Og hvis ikke? Vel, da kan jeg jo bare slette hele greia! For jeg har om ikke annet funnet ut hva jeg skal gjøre for å slette hele bloggen. Så helt hjelpeløs er jeg da ikke!